Paul Zorner

Se biografi, Norsk, Engelsk (2), Fransk, Italiensk?

Paul Zorners egen beskrivelse av hans nedskyting 17. januar 1943

E-mail 8/10-2002

Hallo Mr. Rustad,

jeg fikk fra Mr. Saintes din email-addresse og han informerte meg om ditt ønske om å kontakte meg. Gjør gjerne det!

Jeg venter din email! Inntil da, Paul Zorner.

My E-mail 9/10-2002

Kjære Mr. Paul Zorner!

Mange, mange takk for at du lar meg kontakte deg!

I de siste årene har jeg vært interessert i omstendighetene som fikk min onkel Bjørn Næss (min mors eldste bror) til å skrive sin dagbok fra WW2. Hans dagbok starter 5. februar 1941 da han reiser fra Elverum, Norge for å nå de allierte styrker, og slutter den 13. januar 1943 som bombepilot i 76. Squadron, 4 Group, RAF. I de offisielle dokumenter er hans "missing in action" betegnet som "Lost without trace". Han var den første norske bombepiloten som var savnet, men det skulle komme flere. Av de 14 norske pilotene i 76. Squadron under krigen var det bare fem som overlevde. På den tiden min onkel forsvant, var sjansen til å overleve 30 tokter bare ca 17%.

Jeg har snakket med noen av veteranene blant mannskapet i bombeflyene fra Norge, alle var gode venner av min onkel., og det innsamlede materialet i tillegg til min onkels dagbok og fotografiene fra hans fotoalbum har resultert i en bok som jeg har trykket i et meget begrenset opplag.

En av veteranene, Carl Ludvig Larsen, har tatt bryderiet med å undersøke skjebnen til alle de norske tapte bombeflyene, og gjennom en kontakt i British Intelligence fikk han følgende konklusjon på hva som hendte min onkel: "Skjebnen til Captain Bjørn Næss og hans mannskap er aldri klarlagt, men en tysk kilde foreslår at hans Halifax kan ha blitt avskåret av Oberleutnant Zorner ca 45 km nordvest for øya Juist, skutt ned og krasjet i Nordsjøen." Jeg er ganske sikker på at din første seier var min onkels Halifax, den natten var tre Halifax savnet og skjebnen til de to andre er godt kjent. Så, hvis du er sikker på at det var en Halifax, så måtte det ha vært min onkel.

Etter å ha avsluttet boken sent i 1999, har jeg vært opptatt av andre ting. Men i begynnelsen av august tok jeg opp de løse trådene og søkte på Zorner på web'en og ble meget overrasket over å få en hel del tilslag. Sist uke fikk jeg en nydelig reproduksjon av et maleri av en av dine seire over Berlin sent i 1944, signert av deg. Reproduksjonen har allerede fått en fin plass på min stuevegg, og er et flott maleri som, så vidt jeg kan forstå (jeg er født i 1948), komprimerer den fryktelige kampen på nattehimmelen som du og min onkel var en del av. Jeg har også nylig mottatt boken "Hunters of the Reich - The night fighters" hvor jeg har lest din biografi med stor iver, det var svært interessant også å få et bilde av hva som skjedde på "den andre siden".

Jeg er forbauset over å ha nådd så langt på så kort tid etter å ha arbeidet i flere år for finne ut så mye som mulig av omstendigheten som min onkels dagbok er et produkt av. Jeg føler nå at jeg er nær slutten - som du kanskje forstår er mitt endelige ønske å få hele historien om hva som skjedde natten den 17. januar 1943. Kan du være snill å fortelle meg hva som skjedde i tillegg til det du forteller i boken "Hunters of the Reich". Som du forteller i boken, hadde du to mislykkede angrep på Halifaxen - visste mannskapet i det hele tatt at de ble angrepet? Jeg har lest noen andre historier om dette; til tross for flere angrep oppdaget tydeligvis ikke mannskapet i bombeflyet dette fordi de ikke gjorde noen drastiske tiltak for å unnslippe. Etter hva jeg har lest var det nokså uvanlig å angripe bare 20 m bak flyet - var haleskytteren ute av aksjon etter de to første angrepene?

Carl Larsen antok at min onkel tydeligvis må ha hatt problemer før han ble avskåret av deg fordi ruten hjemover var ganske uvanlig, han tok tydeligvis den korteste veien hjem. Juist ligger nær en rett linje mellom Berlin og Linton on Ous i York, England hvor hans skvadron var stasjonert. Han skulle ha tatt en rute over Danmark tilbake, den samme ruten han hadde brukt til Berlin. Så du noen tegn på problemer? Og var det ikke vanlig å bruke en atskillig større høyde enn 3200 m på hjemveien - uten bomber? 11.8% av alle bombeflyene (24 fly) var savnet etter dette toktet - jeg har tegnet inn de kjente havaristedene på et kart, og fant ut at stedet for din seier denne natten var ganske uvanlig sammenlignet med de andre.

Da dette var din første seier, håper jeg at du kanskje husker den spesielt godt og vil være svært takknemlig for alle detaljer som du kan tilby!!

De beste ønsker

Pål Rustad

Mail 10/10-2002

Kjære Mr. Paul Zorner!

Jeg glemte å gi deg adressen til min hjemmeside med det meste av det jeg har samlet om min onkel. Dessverre er den på norsk, men likevel....

Jeg legger også ved et bilde av min onkel.

Jeg venter spent på dine kommentarer!

De beste ønsker

Pål Rustad

Mail 11/10-2002

Kjære Mr. Rustad
Din raske reaksjon på min E-mail - samme natt - var en overraskelse for meg. Men jeg forstår dine anstrengelser for å få en oppklaring av det siste punktet i din onkels skjebne. Jeg håper jeg kan gi deg den oppklaringen selv om hendelsen skjedde for nær 59 år siden og min engelsk ikke er særlig god. Det vil si at jeg løper risikoen for å huske feil og for misforståelse av mine ord.

Ved å se i mine gamle papirer kan jeg si:

Du har lest boken av David Williams. Da vet du at jeg var stasjonert ved Grove til tidlig i desember 1942 hvor jeg fløy Do 217. Så ble jeg beordret til 2./NJG 3 i Wittmundhafen som var oppsatt med Do 217 også. Men jeg likte ikke den flytypen. Derfor ga sjefen min meg en Me 110. Jeg fikk det flyet den 6. januar og til 17. januar gjorde jeg bare seks avganger for å bli kjent med maskinen, men ingen operasjoner. Den kvelden ønsket jeg å utføre min første operasjon. Som du vet fløy RAF langt mot nord til Berlin, angrepet var allerede over og jeg var skuffet fordi mine kamerater ved Grove fikk kontakt med bombeflyene og jeg måtte bare vente. Min avgang fra Wittmundhafen var kl. 20:20. Hvis jeg husker riktig var natten klar uten måneskinn. Jeg sirklet rundt radiostasjonen på øya Juist mens RAF-bomberne fløy hjem langt mot nord etter angrepet på Berlin. Men plutselig, ca kl. 21:45, ga min jagerkontrolloffiser meg en beskjed om at et enslig bombefly fløy langt syd for de andre med kurs mot vest, kanskje det kunne komme innenfor rekkevidden for vår radar. To minutter senere sa han at han ville prøve å veilede meg mot målet selv om det fløy i en avstand på mer enn 50 km fra stasjonen. Den normale rekkevidden for bakkeradaren var bare 30 km.

Han ga meg instruksjoner om å fly mot nordvest, men pga den store avstanden kunne han ikke gi meg høyden til målet. Senere ga han meg kurs mot nord og som høyde 3000 m og sa at målet kom fra høyre.

Jeg gikk ned til 3000 m og så plutselig et lite svart punkt foran meg og litt høyere. Det var kl. 21:53. Og da gikk alt meget raskt. Jeg gikk høyere, og nærmet meg målet som ble stadig større, så et fly med fire motorer, vendte mot venstre og var ca 150 m bak ham og litt lavere.

Williams skriver om to mislykkede angrep. Det er ikke helt riktig. Jeg s k j ø t to ganger, men så ikke resultatet. Og flyet fløy rolig videre. I mellomtiden fløy jeg fremdeles ca 20 m under og litt etter ham. Og nå gikk jeg raskt høyere, skjøt en lang salve og lot flyet fly med venstre vinge gjennom ildsalven. Vingen begynte å brenne umiddelbart. Bombeflyet gikk i en spiral mot venstre i ca 3 sekunder og begynte deretter å falle vertikalt. Kl 21.54 krasjet det i sjøen. Hele aksjonen varte i mindre enn 3 minutter fra jeg først så målet til flyet krasjet og under ett minutt fra min første salve til flammene slo opp i bombeflyets vinge.

Du kommer med andre spørsmål også. Jeg kunne ikke fastslå noen vanskeligheter for Halifaxen. På den annen side har du rett, det er ikke lett å forstå at bombeflyet fløy så langt mot syd og bare ved 3200 m høyde.

Jeg tror mannskapet på din onkels fly følte seg sikre allerede og ikke ventet seg et angrep. Det kan også være at de ikke oppdaget salven umiddelbart og etterpå hadde de ikke tid til å reagere. Alt gikk meget raskt.

For meg gikk alt meget raskt også! Og senere skjøt jeg aldri på så kort avstand. Men etter å ha lest min rapport vil du forstå situasjonen. Alt blir mer forståelig hvis du ikke tenker på to mislykkede angrep, men på tre ildsalver på mindre enn ett minutt.

Jeg håper at jeg har kunnet gi deg noe viktig informasjon! Hvis du har flere spørsmål, vær så snill å send meg en mail!

Med hilsen, Paul Zorner.

Mail 13/10-2002

Kjære Mr. Rustad,

Uheldigvis hentet jeg ned e-mailen først i går kveld etter at jeg sendte e-mailen fra 11. oktober 20:37 til deg. Men jeg skrev den ut inklusive bildet av din onkel.

Din onkel synes å være en meget sympatisk mann. Og jeg kan forestille meg at, under andre omstendigheter ville jeg ha blitt en god venn av ham slik min kone og jeg ble gode venner med et engelsk ektepar hvis mann jeg skjøt ned den 21. desember 43, ti dager før de skulle gifte seg. Men han ble krigsfange, overlevde krigen og de kunne gifte seg etter at han kom hjem. Og da vi møtte de to senere, fikk jeg alltid høre fra fruen: ”Du er skyld i at vi ikke har vært gift så lenge som dere!” Min kone og jeg giftet oss tre måneder før nedskytningen i 1943.

Men når var din onkel født? Jeg tror han må ha vært en del eldre enn meg? Og var han gift? Verden er gal. Hvorfor måtte din onkel bombe våre byer og hvorfor måtte jeg prøve å forhindre det? Hvorfor kunne ikke vi gått på skitur sammen f.eks? Men er verden bedre i dag? Vi behøver helt sikkert ikke være redde for en krig i Europa i dag, men hva kan komme fra utsiden? Politikken til den amerikanske presidenten mot Saddam Hussein er debattert, men hvordan ville verden sett ut i dag hvis vestlige politikere hadde forholdt seg passive mot Hitler i 1937/38. Men kanskje vi da hadde hatt et kolonistyre!

Nok for denne gang. Jeg kan ikke forandre verden og det kan ikke du heller!

Beste hilsener

Paul Zorner.

Mail 15/10-2002

Kjære Paul Zorner.

Takk for ditt vennlige og detaljerte svar!

Jeg er imponert over hvordan din generasjon som deltok i krigen er i stand til å huske alle detaljer om hva som hendte på den tiden, men jeg antar at de ekstreme forhold etser seg inn i minnet, for mange i den grad at mange av de som overlevde krigen har hatt store problemer med sitt etterkrigsliv. For eksempel, mange av de norske krigsseilerne har hatt et ødelagt liv etter krigen. Jeg er glad for at jeg slapp å oppleve det! I krisetider vises de beste og de verste sider i alle, og jeg har den dypeste respekt for dem som, mot slike høye odds, likevel hadde guts til å fortsette med å gjøre deres plikt til fordel for oss alle.

I mine anstrengelser for å forstå min onkels historie, har jeg fått muligheten til å møte noen tidligere generaler i Norge som er krigsveteraner fra Luftforsvaret. De diskuterte forsvarsevnen nå sammenlignet med før krigen (som nærmest var ikke-eksisterende). De var ikke fornøyd med situasjonen - etter 11. september har vi fått en klar advarsel om hva som kan hende hvis vi ikke er klar til å forsvare vår frihet. Jeg er enig med deg i at vi må sette en grense for hva som er akseptabelt.

Min onkel ble født i 1912 og giftet seg et par år før krigen. Hans kone giftet seg på nytt etter krigen, men døde for et par år siden. Min mor (Bjørns søster) og jeg besøkte henne ca et år før det for å få henne til å minnes livet med Bjørn, men hukommelsen var meget dårlig da. Men jeg ga henne den renskrevede dagboken til Bjørn fra krigen, og jeg ble fortalt i begravelsen av en slektning som ofte besøkte henne og ektemannen, at hun alltid leste i dagboken i en slik grad at de til slutt måtte gjemme den.

I begynnelsen av krigen var Bjørn stasjonert litt nord for Trondheim, han deltok i krigen i Norge hele tiden, og var også i Finland for å delta i oppbyggingen av en flyskole for Luftforsvaret. Da han dro hjem i juni 1940 var hans fars slakteri bombet til ruiner og 13 mennesker ble drept i kjelleren.

Bjørn var i sitt trettiende år da han ble savnet. Hans navigatør var også norsk, Bjarne Indseth - jeg har vært i kontakt med hans nevø og ga ham en stri jobb med å prøve å finne sin onkels dagbok (Bjørn skriver i sin dagbok at de en gang satt sammen og skrev i hver sin) men dessverre til liten nytte. Jeg håper fremdeles å få tak i den!

Det var rart du skulle nevne skigåing, min onkel elsket å gå på ski i sin ungdom og jeg er sikker på at dere ville ha blitt gode venner!

Jeg var litt nervøs når jeg lot min mor lese dine ord (jeg skrev ned oversettelsen) og hun sa det ikke var lett for henne - men selvfølgelig - begge kjempet for sitt land som vi alle bør gjøre! Hun tenkte hun skulle ringe sin bror, men hun utsatte det til en senere anledning.

Jeg er blitt bedt om å skrive ned min onkels historie for en lokal historiebok og vil gjerne gjøre det - den siste fremgangen i historien vil bli kronen på verket. Så, som du kan forstå - jeg er meget takknemlig for ditt vennlige bidrag for å avslutte historien - jeg vet at begge Bjørns søsken som lever i dag er takknemlige over at hans skjebne endelig blir oppklart!

Jeg har et par spørsmål til deg - kanskje det er bedre å spørre noen av bombepilotene som jeg kjenner, men likevel: Jeg vet det var en dødsone under og bak bombeflyet hvor det var vanskelig for haleskytteren å se noe - tror du det var mulig for ham å se deg - så du haleskytteren fra ditt fly? Som du sier antar du at mannskapet ikke ventet et angrep, men var ikke det alt for tidlig - jeg har lest at mange av bombeflyene ble skutt ned av tyske nattjagere over England på vei hjem?

Jeg vedlegger et bilde fra ca 1926 som viser noe av hans familie: Bjørn er øverst til høyre, bestemoren ved siden av, min mor nederst til venstre, og hans to brødre nederst til høyre.

Jeg håper jeg kan kontakte deg igjen hvis noe dukker opp, inntil da - 

De beste ønsker

Pål Rustad

Kjære Mr. Rustad,

Takk for ditt lange og for meg den svært interessante rapporten om din onkels liv. Alt du skriver er enda mer en grunn til å stå opp for freden. Men hvordan gjøre det i lys av den siste utvikling i verden med terrorismen?

I din mail har du noen spørsmål til slutt.

Det er riktig at det var en dødsone under og bak RAF’s bombefly. Den amerikanske Liberator for eksempel hadde våpen som skjøt nedover. De hadde en bakskytter og en ”bunnskytter” også. De engelske bombeflyene hadde ikke slike. Og det var virkelig vanskelig for bakskytteren i en Halifax å oppdage et fly som angrep nedenfra når værforholdene var ufordelaktige. Våre fly var malt med en dekkfarge, en kamuflasjemaling som gjorde dem nærmest usynlige under spesielle lysforhold. Og en nattjagerpilot som kjente til disse betingelsene og var i stand til å bruke dem, kunne nesten alltid nærme seg bombeflyene uten å bli oppdaget. Det var nesten alltid en himmelretning hvorfra han kunne nærme seg som en indianer nærmer seg sitt bytte. Og den retningen var ikke alltid nedenfra. Men jeg erfarte dette først senere. Som du vet var nedskytingen av din onkel min første og da hadde jeg ikke den erfaringen ennå.

Jeg skrev ”…besetningen….følte seg sikre…” og så spør du ”…men var ikke det alt for tidlig…”. Det var faktisk for tidlig, men forståelig også. Bombeflyet til din onkel fløy langt ute til sjøs. Normalt behøvde man ikke å vente et angrep så langt fra kysten. Og jeg skrev  at bombeflyet ”fløy på en avstand av mer enn 50 km fra stasjonen. Den normale rekkevidden… var bare 30 km”. Men kontrolloffiseren på bakkestasjonen Juist var svært svært erfaren og prøvde å lede meg til målet til tross for den store avstanden. Og han lyktes. En annen kontrolloffiser hadde sannsynligvis ikke lyktes.

”…så du bakskytteren fra ditt fly?”. Nei, det var ikke mulig. Vi så selvfølgelig baktårnet, men ikke mannen i baktårnet. Du skriver videre: ”… mange av bombeflyene ble skutt ned…over England…”. Det er riktig, men ikke mye på den tiden. Til august/september 1942 fløy tyske nattjagere ”Fernnachtjagd”,  fjernnattjaging over England fra Gilze Rijn i Nederland. Men det ble stoppet. Jeg gjorde ikke det mer. Men likevel, en bemerkning til: Du spurte tidligere om jeg så noe tegn til problemer og jeg svarte ”nei”, jeg gjorde ikke det. Men dette kunne ha vært tilfelle: Din onkels bombefly kunne ha fått ødelagt radioutstyret slik at de ikke fikk kontakt med flybasen hjemme. Det kan forklare at de fløy så langt mot syd. Og hvis du antar at de prøvde å orientere seg ved å studere kartet over landjorden under, da er det forståelig at de fløy så lavt.

Takk for bildet av din onkels familie. Det er virkelig trist hva det europeiske folk har måttet lide. Men vi har håp om at det ikke vil skje i fremtiden. Mennesker andre steder i verden kan ikke ha det håpet enda.

Du mener å skrive din onkels historie i en lokal historiebok. ”I am most greatful to you… to finish the story…” Jeg ville ha vært gladere hvis det ikke hadde vært noen grunn til å motta denne takken. Men jeg tror det må være viktig for Bjørns søsken å få kjennskap til hans endelikt og å få vite at det gikk meget raskt og uten store smerter for ham og hans kamerater.

Jeg ønsker å konkludere brevet. Hvis du  fremdeles har spørsmål så vær snill og send en email.

Mine beste hilsener til din mor og deg, Paul Zorner.

Mail 29/10-2002

Kjære Paul Zorner!

Takk for ditt vennlige samarbeid! Det har vært så trivelig å ha denne samtalen med deg, og alle mine håp har blitt tilfredsstilt angående de mørke punkter i min onkels historie.

Jeg har ett spørsmål igjen til deg - kan jeg sette vår korrespondanse via mail oversatt til norsk på min web-side?

De aller beste ønsker

Pål

Mail 31/10-2002

Kjære Mr. Rustad, selvsagt kan du det!

Mine beste ønsker for fremtiden! Det er synd at du bor så langt unna! Paul Zorner.