Fra ”Nächte im
Bomberstrom
Side 174, siste avsnitt:
En uke senere, den 17.1.1943, hadde jeg avsluttet briefingen med mitt mannskap allerede kl 16:00 ved solnedgang og sendt dem tilbake til forlegningen som bare lå et par minutter unna. Derfra gikk mannskapene etterpå til middag. Men denne gangen skulle de ikke få spist ferdig. Kl 18:00 ble de første målene over Nordsjøen observert. Først var det kun enkelte meldinger som ikke resulterte i et klart bilde av situasjonen. Allikevel så det ut som om det dreide seg om et kraftig luftangrep. De første mannskapene fikk sine startordrer få minutter etterpå. Jeg forble foreløpig ved kommandoposten og ville avvente til situasjonen hadde blitt klarere. Etter hvert ga meldingene et bedre bilde. Det kom et storangrep mot Tyskland med hovedstrømmen av fly lokalisert langt nord for Helgoland. Først kunne man ikke forvente noe aktivitet i luftrommet som kunne nås fra Wittmundhafen. Britene fløy over Nord-Schleswig, Jylland og de østlige danske øyene. Noen meldinger kom til og med fra det nøytrale Sverige. Mannskapene i kommandoposten stod trollbundet foran kartet.
”Det blir ikke noe i dag heller. De kommer igjen til å legge noen miner i Storebelt og i Sund. Vi forblir arbeidsledige”, sa en med dårlig humør.
”Det tror jeg ikke, det er jo mange luftmål som er meldt. Ved minelegging brukes ikke et så stort antall fly. Og forresten, de har en flyhøyde på 5000 meter. Dette kan bare være bombefly.”
Slik gikk meningene frem og tilbake da meldingene plutselig tydet på at motstanderne svingte mot syd. Situasjonen ble klarere. Spissen av bombestrømmen trakk allerede over og forbi Rügen. Angrepet så ut til å gjelde Stetting eller til og med Berlin. Hvis Berlin ville bli angrepet, så ville det også være mulig at våre områder ble berørt på veien tilbake. Altså måtte vi avvente og være beredt.
Faktisk ble Berlin bombardert. Rett etter kl 20:00 ble Wilke og jeg sendt fra storkommandorommet til Jansen i området ”Jaguar”. Jeg startet med vår nye Me110. Oppsettet til radiotelegrafforbindelsen fungerte veldig bra. Men så sirklet vi over Juist. En gang mot uret, en gang med uret, og ingenting skjedde, som ved siste gang over Kap Skagen. Utålmodig spurte jeg annet hvert minutt hvordan luftrommet så ut. Og hver eneste gang svarte Jansen at engelskmennene fløy nord for Helgoland.
”Vi har uflaks igjen, Wilke”, konkluderte jeg etter å ha lyttet til samtalen hans med posten på bakken. Bare sjeldent koblet jeg meg inn i samtalen og uttrykte min skuffelse siden samtalene med bakkeposten var hans oppgave. Tålmodig trøstet Jansen oss med meldingen om at det var flere mål i øst og at det kanskje kommer noen derfra til vårt område. Og faktisk, etter halvannen time med venting, kom det en melding.
”Manøvrer med kurs 45 grader!”
Rett etter at Jansen hadde gitt sin ordre, hadde jeg satt flyet mitt på riktig kurs med full guffe.
”Avstand tretti”, meldte han - enda 30 km til målet. Så kom Jansen med en kort rapport over situasjonen. Nå var Wilke og jeg noenlunde orientert. Et av bombeflyene som var på vei tilbake, fløy langt mot syd og ville sannsynligvis kunne nås fra ”Jaguar”.
”Å, Wilke, dette må jo bli noe til slutt.”
”Ja, ja, bare vent. Hvis ikke i dag, så i morgen.”
Så kom korreksjonene fra bakkeposten. Avstanden ble mindre og mindre. Kursen på 45 grader ble rettet fra nord til nordvest. Elegant posisjonerte Jansen oss bak fienden. Til slutt var avstanden kun 3 km da bakkeposten ga ordre om å gå på kurs vest. Målet fløy i 3200 m høyde. Jeg holdt meg noe lavere på 3000 m.
Spenningen i kabinen var nå på sitt høydepunkt.
”Kun tre kilometer igjen. Vi bør kunne ta ham inn i løpet av to minutter.”
Wilke skrudde på knappene på radaren sin, jeg trykket en gang til på sikringsknappene til våpenanlegget, justerte lysstyrken på siktet og fortsatte så å speide fremover.
Termometeret viste minus 26 grader ute, men vi hadde svette panner. Himmelen var skyfri; månen hang blekt i sørøst, et lag med dis lå over sjøen. Nede var alt grått; jeger og bytte var ca 35 km fra kysten.
Nøyaktig kom anvisninger fra bakkeposten: ”2,5-5 grader til høyre – rett fram, avstand 2,2 - 5 grader til venstre, avstand 2,0 …”
Jeg hadde fortsatt ikke aktivert våpenanlegget. Jeg tenkte på erfaringen som jeg hadde gjort ved min første kontakt med fienden. Gud hjelpe, ikke skyt for tidlig igjen. Forhåpentlig går alt bra. Å måtte hoppe ut med fallskjerm, det ville ikke være noen fornøyelse i denne kulden og så langt unna kysten….
Dette må gå bra til slutt. Nå har du vært så lenge på nattejakt, nå trenger du en suksess. Har han som har ansvar for våpenanlegget virkelig fylt ammunisjonen riktig med et sporlys for hvert femte skudd?
”Avstand 1,8 – rett fram!”
Siktet er fortsatt noe for lyst.
”Wilke, ser du noe på instrumentene.”
”Nei, ikke ennå.”
Kommer vi til å bli beskutt? Kommer det skuddsikre vinduet og den skuddsikre platen foran meg til å holde? Forhåpentlig får vi ikke noe treff i motoren. Hvis drivstoffet kommer til å renne ut, kommer vi nesten ikke tilbake til kysten. Helvete, månen lyser altfor sterkt.
”Avstand 1,3 – 5 grader til høyre.”
Slik vandret tankene i disse sekundene, anvisninger fra bakkeposten og korte kommentarer til radiotelegrafisten. Nervene vibrerte. Sekundene varte en evighet.
”Wilke, der borte er den!”
Lakonisk meldte Wilke til bakkeposten: ”Vi er i kontakt. Venter!”
Så var det stille i hodetelefonene. Motorene brummet regelmessig. Hendene mine skalv litt da jeg aktiverte våpensystemet og skrudde av den siste avfyringssikringen. En gang før har jeg vært så nær med fingeren på avtrekkeren. Bare ikke skyt for tidlig. Jeg var i en gunstig angrepsposisjon bak det fiendtlige flyet, ca 50 m under: ”Da skulle jo konturene til jegeren forsvinne for fiendens skytter bak den veldig tette dis-stripen rett under horisonten”, hadde Lippe-Weissfeld sagt. Langsomt kom den mørke skyggen foran meg nærmere. Nå var det kanskje bare 400 m igjen. Eksosflammene til de fire motorene kunne nå ses tydelig. Selvfølgelig fløy engelskmennene med flammedempere, og man kunne bare se dem når man var rett bak dem. Veldig bra. Så vi lå riktig.
”Det er en med fire motorer, Wilke.”
”Bare ikke skyt for tidlig, kaptein.”
”Ja, ja, jeg skal huske det.”
Fienden fløy rolig rett frem. Større og større vokste vinger ut av sirkelen i siktet. Kommer han til å legge merke til oss? Kommer vi til å få skutt først? Hvor skal jeg skyte? Først dit hvor fiendens skytter sitter? Eller i vingene hvor drivstofftankene befinner seg for å sette dem i brann?
Det kunne være ca 150 m igjen. Mektig hang det store bombeflyet foran meg med sine fire motorer. Fortsatt fløy det rolig rett frem. Er det mulig i det hele tatt at han fortsatt ikke kan se oss? Men jeg må ikke skyte ennå. Nærmere, enda nærmere! Alt var glemt nå: avstanden til kysten, kulden ute, redselen for å måtte hoppe ut, det siste brevet fra foreldrene, de femten månedene med nattejakt uten suksess – alle disse tankene ble løst opp i jaktfeberen. Det var bare en tanke igjen: der borte er det endelig en slik ting som har kastet bomber over en tysk by, på kvinner og barn. Ingen tanker om at det også var levende mennesker i denne tingen, mennesker som også hadde foreldre og søsken, koner og barn hjemme - unge mennesker som var nødt til å følge ordre som vi gjør. Bare dette ene: Der borte flyr et mordinstrument. Men ikke skyt for tidlig, enda nærmere!
Så var tiden inne. Kanskje 70 m bak bombeflyet hang vi, bare litt lavere. Underbevisst satte jeg ned farten, dro noe i rattet og krummet pekefingeren på den høyre hånden. Bare i to eller tre sekunder. Kanonene bjeffet kort, men jeg kunne ikke se noen virkning. Hadde jeg siktet for dårlig? Eller var siktet galt innstilt? Ikke noe tid til å tenke seg om. Jeg skjøt for andre gang – igjen uten synlig effekt. Bombeflyet holdt høyden og kursen. Nå var jeg ikke mer enn bare 40 m bak ham. Da trakk jeg maskinen min noe til venstre, trakk den opp, skjøt og lot hele hans venstre side skli gjennom siktet. Jeg så eksplosjoner, men måtte med en gang slippe opp gassen og fly bort til venstre for ikke å kollidere med bombeflyet. Bombeflyet la seg på venstre side og gikk etter noen sekunder ned i en bratt spiral.
”Han styrter!”, skrek jeg opphisset og prøvde og følge bombeflyet nedover. Vi hadde vært på 3200 m ved det første angrepet. Nå snudde nålen på høydemåleren raskt mot uret. Jeg kunne fortsatt se det styrtende bombeflyet. Så forsvant det loddrett nedover. Så fort kunne jeg ikke følge. I tette sirkler gikk jeg ned til 150 m høyde og så på en stor skumkrans i havet. Det syntes som om det fortsatt var en ving som fløt i vannet, men det kunne også være et synsbedrag på grunn av det gustne månelyset og disen over vannet. Klokka viste 21:55.
Jeg trakk opp maskinen og satte kurs til stillingen ”Juist”. Wilke meldte at bombeflyet var skutt ned og tok rolig imot Jansens gratulasjoner. På veien tilbake så vi langt mot nord et brennende fly som styrtet.
”Wilke, se til venstre. Dette er jo sikkert i området Hummer. Kanskje hadde Puschmann også flaks.” Den styrtende fakkelen forsvant i disen. På Wilkes spørsmål om ”Jaguar” hadde flere mål til oss, meldte Jansen at luftrommet var fritt for fiender og han ga ordre om å lande. Men radiotelegrafisten min og jeg kunne ikke roe oss ned så fort.
”Så du hva som fløy forbi oss så utrolig fort?” kom det bakfra.
”Nei, jeg hadde ikke fått tid til å se etter. Jeg så bare en skygge som suste forbi oss.”
”Nå tror jeg vi var kjempeheldige. Dette må ha vært en diger del. Hadde den truffet oss i turbinen eller mot vingen, så hadde den gjort plukkfisk av oss.”
”Tja, flaks må man ha, Wilke. Gratulasjoner til Jernkorset II, forresten.”
”Takk!”
Da Wilke og jeg kom til kommandosentralen etter landingen, ventet pappa Mewes allerede på oss i sitt beste humør. Han hadde ikke kommet alene. På bordet foran ham sto fem flasker med champagne.