Øslendingen, Torsdag 29. november 1945
Major Erling Opsahl på flybesøk i Heradsbygda i går. – I 1940 ble det skutt på flyet hans over Leiret! – Rosende ord om de norske flyvere i Toronto og England
|
For 16 år siden var det en ung gutt i Heradsbygda som bare levet og åndet for seilflyvning. Ved hver given anledning var han opptatt med flyvningen sin, aldri ble han trett av dem og aldri hadde han annet i hodet enn en vakker dag virkelig å kunne bli en flyver. Navnet hans var Erling Opsahl og han var ikke fylt 20 år den gangen. |
Årene gikk, og i går formiddag hendte det underlige at en stor ”stork" duret og freste frem og tilbake over hustakene i Heradsbygda for til slutt å slå seg ned på jordet ved Opsahl. Det var første gang en slik luftens bråkende ”storfugl” hadde landet på disse trakter, og som rimelig kunne være vakte det den største oppsikt i grenda. Det forløp da heller ikke lang stunden før en gikk mann av huse for på nært hold å ta den fremmede grønne ”storken” nærmere i ettersyn. Snart spurtes det at han som førte flyet var grendas egen gutt Erling O p s a h l, som nå var blitt til major i flyvåpenet.
Slektninger og kjenninger kom for å hilse på ham, - det var lenge siden de sist hadde sett Erling, og de ante at det ikke ville bli lang visitten, for den unge major har mange jern i ilden. Og ganske riktig, bare etter et par timers tid var han igjen på vingene – og inn i den blekgrånovemberhimmelen forsvant han.
Det var ikke mange ordene vår medarbeider fikk vekslet med ham ved ”flyplassen” i Heradsbygda. Vi fikk bare vite at flyvningen hadde ligget ham i blodet helt fra barndommens dager og at han som nevnt for 16 år siden for alvor fikk blod på tann da han gikk inn for seilflyvningen for fulle mugger.
- Så kom 1931 og jeg havnet på Kjeller, sier han. Fra denne tida er det egentlig den virkelige flyvningen min begynner. Utdannelsen tok tid, og jeg ble senere knyttet til flyveskolen på Kjeller. Da krigen kom var jeg blant annet med på flyvetokter opp over Østerdalen, - jeg kan forresten fortelle Dem at jeg ble skutt på over Leiret, for flyet ble tatt for å være tysk! smiler majoren.
- Når forlot De så landet?
- Jeg forstod straks at her til lands kunne jeg ikke få utrettet noe, derfor fant jeg vegen over til Sverige. Her kom jeg straks i kontakt med norske myndigheter, og dagen opprant da jeg endelig kunne få legge kursen ut i den store verden. Det bar gjennom Russland, Sibir, over Japan og fram til Øst-Canada. I Toronto ble jeg i tre år – først som flyveinstruktør, senere i et års tid som skolesjef ved Little Norway. Senere – for et par år siden – gikk ferden til England, og jeg har da senere fortsatt som skolesjef her inntil jeg den 12. november kom til Gardermoen.
- Når fikk De major-graden?
Den 35 år gamle majoren vil ikke snakke om slikt, - beskjeden og liketil sitter han foran oss og hadde sikkert helst sett at han hadde sluppet å uttale seg. Men vi får likevel høre at han har båret majorgraden fra i fjor sommer.
- Hvor mange norske flyvere har De vært med og utdannet?
- Jeg tør ikke si det sikkert, men jeg tror ikke det skal være mye feil om det til sammen dreier seg om ca. 600 i alt. De var alle sammen dyktige og ivrige, de la for dagen et pågangsmot og en interesse som det lenge vil stå respekt av. Guttene var greie å arbeide sammen med, - fra alle landets kanter kom de, men ens for dem alle var den tro på fedrelandets framtid og seier som besjelet dem. Så vidt jeg husker i farten var det også blant mine flyvere en østerdøl, navnet var visst Olafsson.
- Planer for framtida?
- Tør ikke si noe sikkert, jeg vet nemlig ikke om jeg blir her hjemme i landet eller om det bærer over til England igjen. Men at det blir der det fins flyvemaskiner er klart, legger han til og smiler.
Og det forstår vi jo så godt.
- Kommer De snart til Heradsbygda igjen?
- Ja, jeg tar meg snart en tur på nytt, ved juletider. Men da skal jeg bli i flere dager enn jeg nå er timer.
- Tok det lang tid fra Gardermoen i dag?
- Den tyske ”storken” jeg kjører går smått, jeg brukte hele 40 minutter! Hadde jeg hatt en jager skulle jeg gjort turen på 10 minutter! Forresten kretset jeg unødvendig lenge over grenda her før jeg landet, tåken var nemlig generende og jeg måtte undersøke ”flyplassen” på beste måte. Den var heller ikke helt god, selvfølgelig – bare hundre meter, men det gikk da. Og jeg får håpe det går bra også når jeg skal på vingene igjen, sier major Opsahl til slutt.
Og det gjorde det. Ved 15-tiden i går ettermiddag bruste det igjen i maskinen, og vi så den grønne ”storken” forsvinne i det blå. Unggutten fra Heradsbygda som ble major i flyvåpenet hadde gjort en snartripp heim…..