Når Solørbygda en gang i mellom får besøk av en drønnende 4 motors Skymaster kan en nesten være sikker på at den legger kursen over Bjørnebyegården. I ni av ti tilfeller kan en også være sikker på at en av bygdas egne sitter på spaken på den kjempemessige metallfuglen, en som benytter anledningen til å få et gløtt av det kjære barndomshjemmet, av bygda, av det stedet han tumlet seg som gutt. Han slapper kanskje av et bitte lite øyeblikk og drømmer seg tilbake til de glade guttedager, for alle stier, løkker, skauholt, fjellknauser og ikke minst hjemmet som gjemmer så mange minner, trer så skarpt fram ovenfra i løpet av de knappe sekundene.

Men ikke alltid er det den samme karen som velger denne kursen. Det var nemlig syv unger som vokste opp på gården Bjørnebye: Halvor, Birger, Helge, Henrik, Ola og Sverre Bjørnebye, samt deres eneste søster, Vesla. At syv unger vokser opp på en gård er ikke bemerkelsesverdig i og for seg selv i vår tid. Men når man vet at samtlige av guttene deltok i Norges kamp både ute og hjemme med heder, da blir tilfellet unektelig noe sjeldnere.

Som unger på en stor fedrenegård var det oppgaver nok å skjøtte ved siden av skolearbeidet. Av mor og far fikk de tidlig lære at det var noe som het pliktfølelse, en verdifull egenskap ingen av dem sviktet da det gjaldt som mest. Men det ble allikevel rikelig tid til friluftsliv over all måte, med lek og farting i skog og mark. Med det kom eventyrlysten og utferdstrangen.

Fire av guttene utdannet seg som flyvere allerede før krigen og en dro i utlendighet, det var Birger Bjørnebye som gjorde det bra i Australia. Da meldingen om tyskernes landgang i Norge nådde Australia, forlot han sin gode stilling og begynte hjemreisen med Wilhelmsens "Tiranna". Skipet ble imidlertid kapret av en tysk hjelpekrysser i Det indiske hav og Bjørnebye-gutten ble tatt som fange. Etter et opphold på flere måneder i lasterommet på krysseren ble denne torpedert i Biscayabukta, men etter fire timers opphold i vannet fikk han karret seg opp på en flåte og kom seg via Sør-Frankrike hjem til Norge og derfra bar det over til England.

Utrolig mange og farefulle situasjoner var Bjørnebye-guttene oppe i under krigen, men hellet stod dem bi og de slapp fra eventyrene med livet i behold, selv om det så stygt ut mang en gang. Det er bare Erik Bjørnebye som har mèn etter hendelsene. Det skriver seg fra en nedstyrtning med et fly han befant seg om bord i. Med brennende klær og med brukket rygg ble han fisket opp av redningsmannskapet og brakt til sykehus. I tre måneder var han helt blind, og fikk synet igjen om enn nedsatt.

For guttenes mor, fru Dagny Bjørnebye, ble frigjøringsdagen og den nærmeste tiden etter, mer opplevelsesrik enn for de fleste andre. Allerede 8. mai kom "fredsflyveren" kaptein Sverre Bjørnebye som førte det ene engelske militærkommisjonsflyet til Norge. Han var forresten en av de første norske offiserene som etter utlendigheten satte foten på norsk jord. Deretter kom de andre sønnene slag slag, kaptein Erik, major Birger, kaptein Halvor, politisoldat Ola og til slutt kaptein Helge Bjørnebye. Det var fest og gjensynsglede over alle grenser dag etter dag.

Vi treffer fru Dagny Bjørnebye midt oppe i julebaksten i hennes koselige leilighet i Hjelmsgate i Oslo hvor hun har bodd siden familien flyttet fra Solør i 1933.

- Vi prøver i alle fall å holde på høytidstradisjonene fra Bjørnebye, selv om dimensjonene ikke blir de samme nu, sier hun. Jeg liker ikke julen i byen til tross for at vi har det forferdelig hyggelig sammen. Så snart jeg bare har en anledning reiser jeg opp til vårt tidligere hjemsted. Det er likesom så vanskelig å rive seg helt løs. - Det var en deilig, men travel tid den gang barna var små, skjønt jeg har jo ingen ting å beklage meg over nu heller, legger hun unnskyldende til. I år ser det også ut til at vi kan feire julen sammen. Tre av guttene mine, Sverre, Helge og Halvor, som fremdeles flyr, er kommet hjem og stopper her de første juledagene i hvert fall. Pussig nok ble det denne gang mellomlanding i Tel Aviv på vei hjem til Norge for alle tre og på samme dag, slik at de traff sammen og kunne slå av en prat etter en nokså lang atskillelse. Det er første gang et slikt sammentreff har hendt ute for mine gutters vedkommende. Da de landet var Helge kommet fra Johannesburg, Sverre fra Hongkong og Halvor fra Bangkok.

- Det er altså bare tre av sønnene deres som er aktive flyvere nu?

- Ja, Erik fikk synet så vidt meget nedsatt etter den ulykken han var utsatt for at han ikke lenger kan ta jobb som pilot, men han har likesom ikke helt kunne koble flyvningen ut. Han er nå sjef i kontrolltårnet på Gardermoen og er den første som snakker med sine brødre når de kommer tilbake fra flytoktene. Fra ham får de også sine instrukser når de skal ta de store Skymasterne ned, eller de skal starte. Tross sitt dårlige syn, skjøt Erik to elger i høst oppe i Østerdalen. Han var forresten den eneste i hele jaktselskapet som la ned vilt.

Birger som var i Australia før krigen og sambandsmajor i Vest-Agder etter frigjøringen er nu gått over i trelast- og papirbransjen og Ola er sjef for et større bakeri i Moss. Mer tør jeg ikke si om guttene for de liker ingen virak om sin person.

- Når begynte egentlig Deres "flyvende" sønner å interessere seg for det yrket de har valgt?

- Ja, først var det sjøen som trakk og så utdannet de seg som marineflyvere. Men det ser nesten ut til at interessen skriver seg fra barnsben av. En sen vinterkveld min mann og jeg var ute for å rope guttene inn, fant vi dem balanserende med hver sin paraply i hånden oppe på takmønet på fjøset. Her foretok de altså sine første fallskjermutspring, så nå kan du regne ut selv, smiler hun. Ja, de fant på mye rart guttene den gang. En gang red de i hjel en gammel purke for oss, men da ble de redde og rømte til skogs og vi hadde stort besvær med å finne dem igjen. Som unger flest var de også svært vanskelige å få inn om kveldene og den gamle trofaste barnepiken vår hadde nokså stort besvær med det. De forlangte gjerne at hun skulle ta ut løstennene sine å vise dem til guttene. Snill som hun var gjorde hun det og da fulgte de villig med, for ordholdne var de.

- Er de ikke nervøs når guttene er ute og flyr?

- Jeg er litt redd hver gang de skal lande her hjemme og, uroen blir ikke borte før jeg enten får telefonbeskjed om at de er kommet vel ned eller de kommer direkte hit. Merkelig nok har jeg sjelden den følelsen når de er ute, men jeg stoler fullt på guttene mine, jeg vet de aldri tar noen sjanser, de har lovet det, slutter fru Bjørnebye.

Nede i flyselskapet Braathen SAFE blir det også en liten prat med Sverre Bjørnebye og vi hilser så vidt på broren Helge som akkurat er kommet tilbake fra Johannesburg og har det veldig travelt. Halvor Bjørnebye som også er i samme selskapet ser vi ingenting til, men har da også gått over i den mer kommersielle del av selskapet og flyr i motsetning til sine brødre, ikke lenger regelmessig.

I motsetning til blekansiktene her hjemme på denne siden har både Sverre og Helge Bjørnebye en gyllenbrun glød i fjeset som tydelig forteller at de har hatt kontakt med sydens og østens sol. Begge har nemlig vært satt inn i evakueringsflyvningen mellom India og Pakistan og i alt har Braathens SAFE fraktet noe sånt som 3000 passasjerer i denne traden hittil.

Før jeg ble satt inn i evakueringsfarten fløy jeg negre mellom Arabin - Khartoum og Aden for et stort amerikansk oljeselskap, forteller Sverre Bjørnebye. Svartingene var temmelig skvetne av seg og spekulerte på hvordan Allah ville reagere når de tok plass i den svære larmende fuglen. Men da vi omsider hadde fått dem inn i flyet og kommet på vingene, var det ikke ende på begeistring og det var nesten like vanskelig å få dem ut av flyet igjen, som det var å få dem inn.

- Hvorledes går evakueringstransporten fra India?

- Det er fullstendig panikk i India i dag og det blir drept langt flere mennesker enn avisene bringer opplysninger om. Flere av passasjerene vi skulle ha fraktet er blitt stukket ned før de har kommet seg inn i flyet, så scenene har vært utallige. Vi tar langt flere passasjerer med flyene enn de er sertifisert for, men vi har tatt ut alt som heter stoler og overflødig inventar og stuer inn opp til 100 passasjerer i gangen, for her gjelder det menneskeliv. Passasjerantallet og flyvningen er godkjent av myndighetene i Pakistan og Hindustan og Braathens SAFE har gjort en stor innsats der nede. De fleste turene foregår mellom Karachi og New Dehli.

Bråk var det også da vi landet i Tel Aviv på hjemreisen nu og det er nærmest krigstilstand i Palestina. Det bygges således barrikader mellom byen og flyplassen. Heldigvis har araberne som regel respekt for folk i uniformer, så vi kunne bevege oss noenlunde fritt omkring. Det er ikke fritt for annet enn at det kan bli noe hett i dobbelt forstand i sør og øst og da er det velgjørende å sende en tanke nord, hjem til det fredelige Norge.

- Og til Bjørnebye?

- Selvsagt. Norge er jo også Bjørnebye, og de gangene turen ligger slik til rette, sørger jeg alltid for å legge kursen om hjemtraktene.