Carl Ludvig Larsen

Døde i januar 2005.

Se hans bok utgitt høsten 2000 med hans hilsen.

Ja, vent, så skal jeg se om jeg finner de papirene. Jo, jeg har funnet fram et par av de fra RAF {han refererer fra nedenstående}:

Details of Royal Norwegian Air Force personnel lost on operations with 76 Squadron.

17. Jan 43. Target: Berlin

Halifax B.11 DT 647 MP: P

Captain B. Naess RNAF, Pilot

Sergeant L. Lamb (1094107), Bomb Aimer

Lieutenant B. Indseth RNAF, Navigator

Sergeant A. V. D. Stinton (1307399), Wireless operator

Sergeant A. R. Saunders (1307696), Mid-upper gunner

Sergeant M. C. Moody (920127), Flight Engineer

Sergeant P. H. B. P. Green (1379175), Rear Gunner

The above crew was one from seven crews despatched by 76 squadron as part of a mainforce attack on the capital city of Berlin on the night 17/18 January 1943. The force of 187 bombers ran into very poor weather conditions, and over Berlin a heavy barrage of anti-aircraft fire was encountered.

The subsequent fate of Captain B. Naess RNAF and his crew has never been established, but a german source suggests his Halifax may have been intercepted by Oberleutnant Zorner some 45 kilometres northwest of Juist island, and sent down to crash into the North Sea.

{B.II er typen Halifax, DT647 er produksjonsnummeret, MP står for kallesignal - det var P for Petter.}

Det er det jeg har der, men jeg har noe mer her et eller annet sted.

Ja, det var ikke uvanlig at vi fløy over Danmark nord av Sylt og inn over Danmark.

Ja, nord av det. For Kiel var veldig armert. Jeg fløy der selv senere, og det var veldig "heavy defended" som vi sa på engelsk, så ruten gikk nok lenger nord enn det. Jeg antar den gikk nord av Sylt og så mot Vordingborg og så inn på kysten mot Rostock og ned til Berlin. For jeg ble truffet av raketter fra norsk jagerfly en gang mellom Sylt og Vordingborg {Sjælland} og det gikk jo ikke så helt greitt, men vi kom da tilbake igjen. Og vi droppet jo våre bomber over Rostock, så snudde vi. Vi fløy opp gjennom Danmark og Sverige og så nesten opp til Ålborg og så over kysten der og så ut i Nordsjøen. Men vi ble truffet så vi mistet en motor som ble skutt i brann for oss. Og motor nummer 1 gikk veldig dårlig, det var så vidt vi fikk den til å gå. Så vi måtte gå ned, vi holdt 7000 fot over Danmark og så gikk vi ned til 3000 fot over Nordsjøen. Vi prøvde å holde den høyden, for da iset det nemlig ikke, det var ikke kuldegrader. Så vi kom ut av dette ising-beltet.

Ja, men det skal du ikke ta så alvorlig, for hvis de hadde ising og problemer, så var det jo mange ganger de ikke akkurat holdt den tracken de skulle. Det hendte jo for oss alle sammen.

Ja, men det var på veien ut, altså på veien hjem.

Jo, nå skal du høre: 21.55, det var den tiden som Zorner "claimed the kill", altså skjøt ned et fly. Så jeg antar at de har hatt problemer over Berlin og satt kurs direkte for Yorkshire, og han har da blitt tatt 21.55. Det kan vel stemme, hvis han tok av 16.22, så er ikke det så helt urimelig.

Ha, ha, da må jeg begynne å se et annet sted, du.

Da må jeg begynne å undersøke litt, det tar meg litt tid. Men, altså, det står her: De tok av 16.22. Og så står det: "That they went down in the sea is not in doubt", altså at det var ikke noe tvil om det. Og så står det videre: De har ingen begravelsesplass, og han som skriver til meg: "It is very possible that the aircraft has fallen for the guns of oberleutnant Zorner", hans navn er nevnt to ganger her. For Zorner, som jeg sa, han claimet altså en Halifax 21.55 "over Juist island". Men det står også "after cpt. Næss a good many RNAF failed to return". Og jeg var alene nordmann på 76 skv., på den flighten fra midten av mars til jeg var ferdig i slutten av juli måned 44, da var det ikke flere der. Så av de 11 jeg var sammen med så var det 3 som kom gjennom. Det var John Magne Stene, han bor i Canada, det var Fridtjof Giørts som var sjefsflyger i SAS, og så var det meg. Jeg var den siste. Og jeg må jo innrømme at jeg alltid gikk og lurte på når militærpolitiet skulle komme å hente eiendelene mine. For så fort folk var "missing in action", så kom jo militærpolitiet og pakket ned alle eiendelene i brakkene.

Det er alt som jeg har i øyeblikket, og jeg tror det er vanskelig å finne noe mer. Jeg har fått dette gjennom en "intelligence" mann borte i England som jeg kjente ganske godt. Han skaffet meg dette her. For det var jo flere, det var denne her Nürnberg-turen. Der mistet vi jo 22 stykker bare i min flight.

Ja, nei men altså, vi var vel en 22 som tok av for Nürnberg, og av de så mistet vi 3 fly. Og i de flyene så er det 7 mann i hvert fly. Et fly hadde en canadier ekstra med, så det ble 22 stykker. "76 sqv. lost 3 fine crew in this operation", nå leser jeg fra Nürnberg, "Sq.L. KA Plack, Flying Officer Granacker and Flight Lieutenant Cowley. Not many survived". Den eneste var Cowley, han har jeg snakket med og så var det en gunner som het GL Edwards, han var den eneste som overlevde i Sq.L Placks crew.

Ja, Cowley kom seg ut i fallskjerm. Han ble tatt til fange 5 dager etterpå av en sånn tysk wehrmacht-unit som ville skyte han på stedet. Men så kom det noen andre offiserer og sa at de skulle ha han inn til "interrigation". Da fikk han altså en tysker med en schmeisser bak seg. Han kunne si at "If you try run, I try shoot". Så han har jeg snakket med. Jeg vet ikke om han lever i dag, men i alle fall, for noen år siden var jeg i kontakt med ham.

Ja, det står her klart og tydelig at kaptein Bjørn Næss "and his navigator løytnant B. Indseth as having none burrier place", de vet ikke.. Jeg har fått en del oversikter gjennom engelskmennene. Jeg har både mannskapsnavn og det meste.

On goes the symbol number 43 on Topsy, Halifax BIII LK785 (MP:T), 24 Lyle 1944 having recently returned from Kiel with captain Carl Larsen RNAF at her controls. (M. Ransome) [31].

Ja du, men altså, Vera Henriksen overfor meg…, 2 ganger når hun ikke møtte opp. Jeg hadde alt dette her klart og mer enn det også, for jeg har film og alt mulig, så… altså, det som jeg forteller deg nå, det hadde jo vært på sin plass og hatt med i boka.

Jeg har mine filmer

Ja, de er tatt opp privat, vet du, så de tar jo jeg vare på.

Nei, det gjør det ikke. Ha, ha, ikke unntagen at jeg kommer opp der du bor og viser dem.

Hvor bor du da?

Ja, kommer du så skal jeg gjerne kjøre filmene, jeg. Men jeg har ikke noen bilder av Bjørn Næss, for han var før min tid. Men jeg har i hvert fall bilder fra sqvadron. At vi driver å flyr og litt sånn forskjellig.

Ja, ja, jeg har hele Canada, flyskolen.

Nei, nå er jeg ikke sikker på om Stene var på den skvadronen da Bjørn var der, han kom vel noe senere.

Det var han nok, for jeg husker jo Bjørn Næss fra Toronto. Ikke det at jeg snakket noe med ham, men jeg husker han var ombord i den lille ferja som gikk ut til flyplassen.

Ja riktig, der husker jeg ham fra. Stene var jo da instruktør på flyskolen, så det kan nok stemme.

Ja, det er bare å ringe, det.

Ja, det er bare å ringe det, så skal jeg vise deg den filmen. Det skulle ikke være noe særlig problem, jeg har en sånn videofremviser her. Nå har jo jeg veldig mye film både fra hvalfangst og alt mulig under krigen og KI-tjeneste og…

Ja, jeg har 300 sider med notater, jeg.

Ja.

Nei, jeg er vel kanskje den eneste som har lite grann…

Nei, jeg har nokså mye skrevet, både fra Nürnberg og Berlin og…

Ja, gjør det du.

Jada, jeg er her hjemme, jeg, så finner du meg, så kan jeg alltids vise deg den filmen. Det inneholder også innflygning til Berlin og bombing av Berlin.

Ja, lavflyging over Nordsjøen og.. Nei, du skjønner hun Henriksen, det hadde jo passet fint at hun hadde fått det ned. Men når hun lurte meg to ganger, så ble jeg litt sånn misfornøyd. Jeg satt ikke sånn her og ventet to weekender, og ingen dukker opp og ingen beskjed.

Det gjorde at alt som kom fra meg, det var Nürnberg hvor jeg sier at 13 fly ble skutt ned på 5 minutter på vei inn til Nürnberg.

Men jeg har jo skrevet en artikkel om hele turen, jeg.

Den står i et sånt veteranmagasin. Jeg antar at, hvis du ringer en kaptein Ellingsen i Bråthen Safe og spør om han kan skaffe deg en kopi av den artikkelen som jeg skrev i deres magasin, den omhandler hele Nürnbergturen. Overskriften er: "En tur jeg aldri glemmer". Og den kommer jeg vel aldri til å glemme så lenge jeg lever. Utgangspunktet var jo 76 Squadron. Men den skvadronen flyttet. Da Bjørn Næss var der, var den på Linton-on-Ouse. Så ble den flyttet til Holme-on-Spalding Moore. Det var vel der også Stene kom.

Han kom en 2-3 måneder etter at Bjørn var savnet, han.

Ja, for Stene var der når jeg kom. Stene og jeg, jeg lurer på om ikke vi hadde en tur sammen til Berlin. Vi fløy begge to altså, og da hadde Stene problemer. Da hadde han 29 turer husker jeg.

Jo. Så vi var jo litt stolte der oppe da, da det ble oppstilling og Stene fikk DFC. Lite ante jeg at mitt mannskap skulle få 4 stykker etterpå.

Ja, vi var jo 4 offiserer og 4 DFC, og så fikk vi 4 DFM.

Det var Medal. Det var "non commision officer" som fikk den, altså sersjant eller noe sånt noe. De fikk Medal, var du offiser fikk du Cross. Det pussige ved vårt tilfelle var at mitt navn var ikke oppgitt.

Nei, identification, som jeg fikk, der er ikke navnet mitt oppgitt. Det kommer av at på den tiden, hvis et mannskap ble "highly decorated", så hendte det at dette kom inn i London Gazette, et av disse magasinene. Og de hadde vel fra tid til annen en tendens til å havne i Lissabon.

Ja, for pårørende i Norge. Ja, jeg har det, det står klart og tydelig.

Det er bare å ringe, det, og hvis det er noe jeg kan hjelpe med, så skal jeg gjøre det.

Men du, borte på Elvington borte i Yorkshire, der har de et museum. Der har de bygd opp en Halifax. Det kan ikke fly, men det er helt identisk. Det var ikke akkurat den typen Næss fløy, for den hadde andre motorer, men ellers er den identisk med Halifax’ene som vi opererte der borte. Så hvis du noen gang kommer den veien, så ta deg et besøk ned til Elvington. Det ligger bare noen kilometer utenfor York, jeg har kjørt frem og tilbake, det kostet meg 10 pund, 110 kr fram og tilbake. Og da har jeg fått han til å vente der noen timer. Så hvis du er veldig interessert i det, så. Nå er det jo 55 år siden.

Ja, det stemmer. Det er nede i Kensington, men du får ikke lov å kopiere, du må skrive ned. Du går inn, og så får du utlevert en "file" på det du ber om. Hvis du da vil ha en "file" på 76 Squadron, så får du det, men du får altså ikke lov å kopiere, bare notere.

Ja, det er en regel de har der borte, det skal bare håndskrives. Det er jo derfra jeg har fått det meste av det her gjennom en venn av meg. Han var i Intelligence, så han hadde også tilgang til tyske rapporter. Ja det er utrolig, det var to fly som ble skutt ned ved siden av meg oppe ved Peterborough, og 55 år etterpå fikk jeg gjennom en sånn research-organisasjon navnet på de som skjøt. Tyskerne opererte jo opptil 125 tyske tomotors jagere om natta over England, som lå rundt basene når vi kom tilbake.

Ja, vi hadde vel til og med de som landet på disse tyske jagerflystasjonene, ha ha, var nede å skjøt av plassen og tok av igjen.

Nei, i grunnen ikke du. Det som skremte oss mest var jo 263, men jeg så aldri den i drift. Jeg fløy jo også noen dagflyginger ned på Nordmandie, men den så jeg ikke, men jeg så mye annet rart.

Ja, det som bekymret oss mest var jo 263. Den var jo veldig moderne etter sin tid, en tomotors jetjager. Disse andre, rockets-jagerne, de hadde jo en veldig stigeevne, komme fort opp, skyte ned og komme ned igjen. Men de var jo avhengig av å få landet så fort som mulig, for de hadde ikke så mye drivstoff.

Det stemmer nok det.

Jeg fikk en oppringning fra en norsk jagerflyger som spurte om jeg kunne skaffe ham noen opplysninger. Vi hadde en tur hvor vi hadde norsk jagereskorte. Jeg så ikke så mye til de norske flyene, men vi mistet i alle fall 10 fly på vei fra Paris til ute ved kysten på tilbaketuren. Det gikk ganske hardt. Og da hadde vi norske jagere over oss. Det var lite de kunne gjøre, vet du, med Luftwaffe. For det første så måtte de finne disse jagerne. De så jo bombesvermen, men det var jo ikke alltid de så de tyske jagerne før de hadde skutt ned flyene. For da lyste jo himmelen opp, i alle fall på dagturene ble det en veldig røykutvikling bortover. Så det var litt av hvert. Jeg mistet jo en venn av meg, en australier. Vi fløy sammen hele tiden, og plutselig var han vekk på den turen der, Paris og ut. Det står i engelsk record at "Faith: To die in the burning sun", he, det var jo sommer over Frankrike, det var han og meg og Slade og flere andre, men vi unngikk det.

Vi hadde jo våre egne metoder for å unngå jagere og luftvernild og sånt noe. Jeg fløy jo faktisk flere ganger tvers over Tyskland, jeg, på fly som var tatt i søkelys. Min taktikk var altså å fly bare noen kilometer bak det flyet som satt i søkelyset så jeg var på utsiden av skuddbeltet. Jeg fløy faktisk en gang helt fra Karlsruhe og helt til kysten bare på fly som var tatt i søkelys og ble skutt ned etterhvert.

Ja, lå så nære at tyskerne regnet vel ikke med at vi var så dumme å fly så nær.

Ja, det stemmer nok det, de forsøkte i hvert fall. Jeg hadde en metode, men den holdt på å koste meg livet. Jeg var tatt av søkelyset, og så var det ikke noe skudd fra bakken, de bare satt og ventet på at en jager skulle "finish off", som de sa. Og jeg vred denne Halifaxen rundt. Til slutt så ståla’n(?) ut for meg og gikk rundt, over på ryggen og tapte vel en 6-7000’ og slo til så jeg var helt lam i armene og ryggen. Og ståltommer på 3/4’ i understellet, de røk. Så det hadde vært litt belastning den natta. Men vi kom i hvert fall tilbake igjen.

Nei, det er ikke farlig. Jeg fant fram de papirene jeg hadde, og mer kan jeg ikke skaffe deg i øyeblikket, og jeg tror ikke det er noe mer, altså.

Ja, gjennom han Bill Chorley som er en venn av meg borte i England, det er han som i grunnen har fått tak i dette her for meg.

Når engelskmennene requester, så greier de vanligvis å finne ut. Og jeg har altså et slikt firma borte i England som har funnet ut forskjellige ting for meg. Jeg kan se om jeg kan finne fram den adressen, ikke akkurat nå. Men det går an å skrive til de, og spørre om de vil utføre en sånn jobb for deg.

Nei, jeg betalte ikke noe for å få disse her som ble skutt ned.

Nei, det er et privat firma. Det er et som skriver bøker fra krigens dager. Det er jo de som har vært på meg for å skrive også, men det har aldri blitt noe av det.

Ja, bare ring, du, eller kom, så skal jeg vise deg det jeg har av film, jeg.

Ja, i lige måde, ha det.

Ankom ca kl 14, fikk overlevert en flaske vin og ble servert kaffe. Prøvde å trekke fram diktafonen, men han var ikke så glad for det, så den ble liggende. Vi hadde avtalt at jeg skulle vise filmen som Knut hadde funnet fram av Bjørn og sommerliv på Lille Skaugum, og Carl skulle vise film fra hvalfangst, Lille Norge og fra 76 skvadron. Boken om 76 skvadron av Bill Chorley lå framme, og den skal anskaffes, den hadde kommet i nytt opplag nylig. Det var Bill som hadde skaffet opplysninger om Bjørn via gode tyske kontakter. Jeg bad ham å lete etter papirene som fortalte mer detaljert om nedskytingen og det skulle han gjøre. Han hadde fått en dame i Tønsberg til å skrive ned sine notater helt fra 1924, fra krigen var alle toktene nedtegnet. Hvis ingen forlag ville gi ut boka, hadde han tenkt å gi den ut på eget forlag i ca 2500 eksemplarer. Jeg nevnte Bosse Guldbrandsson som kanskje kunne være interessert og lovet å ta kontakt med ham for å sondere terrenget.

Han drev med hvalfangst fra ca 1934 for å finansiere sin interesse for seilflyging - han hadde drevet mye med denne hobbyen sammen med Eirik Sandberg før krigen, og hadde også flysertifikat for sjøfly. I samarbeid med en journalist fra Aftenposten hadde han laget et sammendrag av filmene sine. Filmen startet med opptak fra Sørishavet som han hadde tatt opp selv. Vi så blåhval bli tatt med harpun i 1941, sannsynligvis den siste som ble tatt før hvalfangsten stoppet. Siden gikk båten til Sidney hvor Larsen forsøkte å komme til Little Norway for å komme på flyskolen, men han ble satt på som kanonskytter på båten som skulle ut på konvoi. Det var nå blitt september 41. En rekke av skipene ble tatt av ubåter, og filmen viste et mørkt hav som krydde av sjøfolk som lå i sjøen og ble plukket opp av livbåter. Senere i samtalen spurte jeg hva som førte til at han meldte seg til tjeneste. Han sa at det å se ubåtenes herjinger var fryktelig. På konvoien kunne han ha skutt på en ubåt, men det var ikke lov å skyte fordi båter i konvoien kunne bli skadet. Senere så han at en krysser kjørte ubåten i senk, kapteinen stod på broen og ble tatt opp av et engelsk fartøy. Han kom til LN i desember 41, og Raaen spurte ham om å bli med på en flytur. De tok av med Raaen som pilot, og da de skulle vende tilbake, sa Raaen: "Nå kan du ta over". OK, han gjorde så, men Raaen ville lande selv. Etterpå sa han, "Du har fløyet før, du!".

Jeg så fargefilm fra Muskoka fra sommeren 1942, der var bjørnen i lenke som vi også så på Bjørns film, men nå var den mye større. Dvs at Bjørns film må ha vært tatt opp sommeren 1941. Kapteinen på trammen var Olav Bakke Stene - de andre husket han ikke navnene på. Først trenet de med Fairchild (enmotors) siden på tomotors (Oxford Airspeed). Han fløy også i Ferry Command, men mye på Østen og med sprengstoff. Mye sprengstoff lå igjen i ørkenen i Afrika, og det ble fjernet ved å skyte på det.

Han kom til Holme on Spalding Moore i juni? 43 mens JM Stene var der. Han hadde 4 turer til Berlin. Så en god del film fra Holme med Halifax som tok av og landet. Når alle flyene kom tilbake fra bombetokt var det vanlig at tyske jagere fulgte med i strømmen over England og skjøt ned fly. En gang landet han uten navigasjonslys og fikk en skikkelig overhaling for det. Han ble forbannet og fortalte at han hadde sett to bombefly ble skutt ned over England på tilbaketuren. "OK, møt opp her i morgen så kan vi diskutere det nærmere". Han ble hentet og fikk en unnskyldning for overhøvlingen, det viste seg at han hadde rett. Siden fikk han kontakt med en av mannskapene som overlevde en av nedskytingene denne natten, han hadde også fått vite navnene på de tyske pilotene som skjøt ned fly denne natten. Så også film fra bombing over Berlin, granateksplosjoner og grønne merkelys - et veldig interessant og flott opptak. Etter turen var flyet så skadet at det måtte skrotes. Larsen ble tatt ut til å være instruktør og måtte gå språkkurs for å lære de engelske tekniske betegnelsene. Han holdt på med bombeflyging på Holme helt til sommeren 44 og var der som siste nordmann i 4-5 måneder. Tapene var så store at ingen ville dit. Han fortalte også om en gang han ble fulgt av blålig radarlys som det var umulig å komme ut av. Det var ikke flak å se så han regnet med at nattjagere var i farvannet. I forsøk på å komme ut av radarlyset steilet flyet, og trykket ble så kraftig at bolter i flyet røk tvers av. Heldigvis fikk han flyet ut av steilingen, men han fikk en skade i ryggen som har plaget ham resten av livet. Flere ganger hadde han som oppdrag å fly i 8-tall under bombesvermen for å ta bilder av nedslagene, det var et meget farefullt oppdrag fordi man kunne bli tatt av egne bomber. Han fikk en gang et svært hull tvers igjennom vingen av en bombe som hadde gått i gjennom, hvis den ikke møtte på noe hardt ville den ikke detonere.

En gang på vei til Berlin ble han tatt av flak nær Sylt (Danmark) og en motor og et ror ble ødelagt. De måtte snu og greide seg ved manuelt å holde roret på plass. Å ta samme rute tilbake var selvmord - de returnerte via Sverige. Han gjennomførte 39 tokter og hadde beregnet at han slapp 60 tonn bomber.

Etter krigen var han med på å evakuere flyktninger i India (som også er omtalt i artikkelen om Bjørnebye-brødrene). Han fortalte at han hadde vært vitne til rene nedslakting av mennesker. Hinduer skulle fraktes ut, men det hadde blitt problemer. Når det ble mørkt, hadde muslimene stengt hinduene inn i en hangar og slått dem i hjel med stein. Han hadde aldri sett maken til råskap.

Han og Halvor Bjørnebye samarbeidet i Bråthen rett etter krigen. Larsen kjente ikke til opplysningene fra Weisteen om Halvor Bjørnebye. Larsen var i Shanghai når Mao tok over og var det siste flyet som forlot stedet.