Pistolskuddet som tok general Fleischers liv, ble avfyrt to år etter at han sterkt bidro med sine få bataljoner til den allierte gjenerobring av Narvik fra tyskerne i 1940. Generalens siste handling var den ytterste konsekvens av et dolkestøt som,ifølge Torkel Hovlands nye bok, hadde sitt utspring blant de mest sentrale statsråder i London-regjeringen.

Snart 58 år etter generalens død gir pistolskuddet fortsatt gjenlyd. Således synes det fortsatt å være kref- ter i Norge som helst hadde sett årsakene til selvmordet begravet for alltid.

- Da mine planer for boken ble kjent for rundt tre år siden, ble jeg kontaktet av noen personer som opplyste at de satt med dokumenter vedr.Ørende forholdet mellom general Fleischer og London-regjeringen, forteller Torkel Hovland.

- Personene mente det ikke ville være særlig lurt at jeg gikk for nøye inn på dette temaet. Det ville i så fall kunne slå tilbake på meg selv, fikk jeg vite. Jeg oppfattet det som ble sagt som en klar trussel, og fant henvendelsen så spesiell at jeg har valgt å referere til den i forordet til boken. Jeg Ønsker ikke å oppgi navn eller angi det miljø de tilhørte. Vi hadde kun kontakt én gang. Dokumentene det ble referert til, har jeg aldri fått se, sier han.

Hovlands bok om generalen utkommer på Forum Forlag i oktober. I den levnes ingen tvil om hvem som sto bak begivenhetene som tvang general Fleischer ut i kulden.

- Det var grupperinger innen den norske London-regjeringen som aktivt arbeidet for å kvitte seg med general Fleischer, forteller Hovland. - I første rekke sto utenriksminister Trygve Lie og forsvarsminister Oscar Torp bak. Begge forsøkte å erobre de viktigste stillingene innen regjeringen. Det klarte de, Lie i november 1940, Torp i oktober 1941. Lie og Torp la sammen en slagplan for å bli kvitt Fleischer. Til det fikk i første rekke Torp hjelp av noen norske offiserer, anført av oberst Bjørn Christophersen, som var stabssjef i Forsvarets overkommando.

General Fleischer fulgte med de britiske og norske styrker fra Nord-Norge i juni 1940. På britisk jord gikk han som nyutnevnt sjef for Hærens overkommando straks i gang med å bygge opp en ny norsk hær, den norske brigade i Skottland. Men Fleischer, som kunne være både steil og kompromissløs, ble etterhvert mindre populær i de politiske kretser i London.

Etter at regjeringen valgte major Wilhelm von Tangen Hansteen til ny forsvarssjef i 1942, søkte Fleischer avskjed i protest. Han ble deretter beordret til Canada som sjef for de norske styrker der.

- Fleischer var for krigersk, hevdet de to statsrådene overfor statsminister Johan Nygaardsvold. De viste til at generalen blant annet helhjertet hadde støttet de britiske kommandoangrepene på norskekysten, angrep som London-regjeringen helt frem til 1943-44 var imot. Ja, så "krigersk" var Fleischer at han selv gjerne ville være med på raidene, sier Hovland.

I tillegg fikk Nygaardsvold vite at Fleischer delvis motsatte seg samarbeid med britene.

- Det siste var en loddrett historieforfalskning. Fleischer ivret mer enn noen annen for samarbeid med britene. Men Fleischer ville ikke at norske styrker skulle delta i de britiske kommandoangrepene uten at den norske militærledelsen kunne delta i planleggingen, sier Hovland.

I Canada oppdaget Fleischer at de norske militære styrker han skulle være sjef for, nærmest var ikke-eksisterende. I hovedsak besto "styrkene" av flytreningsskolen Little Norway i Toronto, som allerede hadde Ole Reistad som sjef, dernest en skole i Lunenburg nær Halifax for utdannelse av skyttere til handelsflåten. En plan om å skape en norsk hær i Canada av utvandrede norskamerikanere ble det aldri noe av.

1. desember 1942 ble Fleischer beordret til stillingen som militærattaché og sjef for den norske militærmisjonen i Washington D. C.

- Utnevnelsen var en klar "degradering", idet militær-attachéstillinger normalt ble besatt med personer av majors eller oberstløytnants grad, sier Hovland. - Trolig var det denne beordringen som ble for mye for ham. Fleischer skjøt seg gjennom hjertet med sin egen pistol 19. desember 1942.

Fleischers adjutant, løytnant Richard Brinck-Johnsen som fant generalen død, bragte generalens urne med seg i et Liberator transportfly til London. Her ble han pålagt fullstendig taushet av de militære sjefer. I 1995 opplyste Brinch-Johnsen at general Fleischer, etter hans mening, tok sitt liv i dyp sorg over at ingen hadde bruk for ham. Fleischer følte seg tilsidesatt.

Hovland sier selv at hans 500 siders bok om Narvik-generalen er et forsøk på å gi Fleischer hans rettmessige plass i historien.

- Fleischer var den som førte an når det gjaldt forsvarsordningen av 1928, et nødvendig tiltak som senere ble torpedert fra politisk hold med hjelp av general Otto Ruge. I 1940 hadde han en betydelig del av æren for gjenerobringen av Narvik fra tyskerne, en hendelse som også ble en stor propagandabedrift. I Skottland bygget Fleischer på rekordtid opp den norske brigaden. Straks han var ute av bildet, sørget London for å torpedere brigaden ved å dele den opp i kompanier øremerket for innsats med britiske avdelinger, og uten å ansette noen operativ brigadesjef eller bataljonsjefer, sier Hovland.

- Om det jeg har funnet frem til og skrevet i boken, vil slå tilbake på meg selv, gjenstår å se. Trusselen ble ikke fulgt opp, og de dokumenter man hevdet å være besittelse av, har jeg altså ikke fått se. Mitt eget håp er at jeg tross alt har klart å finne frem til relevant dokumentasjon omkring Fleischer. Denne innbefatter både ukjent korrespondanse fra familien og nylig frigitte dokumenter i Storbritannia. Men det er klart kjedelig hvis relevant materiale er blitt holdt unna meg i forbindelse med mitt bokarbeide, sier Hovland.