(bygget på samtaler med Tarald Weisteen).

….. skulle vi ikke gå opp hvis været var tvilsomt? I hvilken høyde skulle vi fly? Burde du la være å ta med den karen som virket sliten, men selv påstod at han var i fin form? Hvordan skulle du takle de situasjonene som oppstod i luften? Hva det siste angikk, dreide det seg om beslutninger som måtte tas lynsnart. Og det var skyhøy poker med skjebnen som motspiller.

Noen ganger tok du de riktige avgjørelsene, og alt var herlighet; et vellykket tokt ble feiret av alle. Andre ganger tok du feil, ofte kostet det liv. Og da var du alene med skyldfølelsen.

I mine mareritt har jeg terpet om og om igjen de tabbene jeg gjorde.'

Lasseliten sa: 'Heter det ikke: La de døde begrave sine døde -?'

'Det kan være lettere sagt enn gjort.'

Lasse tidde noen øyeblikk, så sa han plutselig: 'Det var lavangrepene i den siste delen av krigen som pleide å plage meg.'

Og så begynte han å fortelle - Erling stemte i med, han hadde også vært med på den slags operasjoner. De fortalte ting som jeg aldri før har hørt dem nevne.

"Var det bare på grunn av Kari og Grethe og Halvors historie om Øystein eller var det brennevinet også?"

"Alt sammen, skulle jeg tro. I hvert fall gikk det opp for meg at jeg slapp lettere fra krigen enn de to gjorde."

"Hvordan det? Du som fløy operativt så å si i ett strekk i tre og et halvt år -."

"Jada. Men jeg kom over på nattjagere før dagjagerne fikk heltidsjobb som artilleri med stupbombing og stadige lavangrep mot bakkemål. På nattjagerne slapp vi slakterjobbene med blod og gørr og lik og sårede rett i synet på oss. Vi sloss over England mot tyske inntrengere - det var en renslig sak. Siden, da vi eskorterte bombefly over Tyskland, var vår jobb fremdeles stort sett å ta de tyske nattjagerne. Og det som foregikk under oss, i de bombede byene, hadde vi hvert fall ikke på kloss hold." Han la til: "Det har gått fullt opp for meg, også, hvor heldig jeg var som stupte rett inn i en oppslukende jobb da krigen var over."

"Det er nok sant." Hun stanset. "Hva ellers snakket dere om?"

"Siden du spør: Vi snakket om døden." Hun satte den tomme koppen ned på skålen så hardt at teskjeen hoppet: "Fem flyvere som snakket om døden? Jeg trodde emnet var tabu."

"Det pleide ikke å være vårt favorittema," innrømmet han. "Vi kunne fleipe om døden. Men vi snakket ikke alvor om den."

"Hvordan i all verden kom det på bane?"

"Det var jeg som tråkket uti. Jeg hadde drukket en del da det kom så langt, og munnen flommet over med det som spøkte i tankene."

"Du har ikke snakket med meg om døden."

"Det har ikke falt seg sånn. Men i natt gjorde det det. Jeg sa at jeg først ikke hadde noen innvending da jeg fikk vite at min tid er klart begrenset. Jeg var følelsesmessig distansert fra det meste det - som gikk hardest inn på meg, var å måtte forlate rederiet nå da alt går så bra.

Men så vet du hvordan det er blitt siden. Jeg er kommet til å føle meg knyttet til både deg og barna - til alle fem, ja, til stakkars Peggy også. Og jeg endte med å si, i natt, at nå hadde jeg faen ikke den minste lyst til å dø."

"Hva svarte de til det?"

"Lasseliten sa at det var da ikke noe å tenke på, heller. Han kjente en kar som hadde fått sin dødsdom av en lege for femten år siden og levde i beste velgående ennå.

Men Karl-Olav var uenig. 'Hvis John Even ønsker å snakke om døden, synes jeg vi skal gjøre det, sa han. "Vi har ikke vondt av det, vi andre, heller. Vi er alle kommet såpass langt på reisen at den nærmer seg slutten.'"

"Og hva så?"

"Det ble en del snakk om krigen, om de tankene vi hadde hatt om døden den gang - og ikke nevnt.

Lasseliten sa riktignok at han hadde skjøvet den slags tøv til side. Han mente han var en bedre jagerflyver uten å rote rundt i morbide filosoferinger.

'Er det ikke det som heter å fortrenge?' sa Åge.

Og Lasse sa: 'Jøss. Jeg trodde psykologen forlot oss rett etter nattmaten.'

Erling mente bevisstheten om døden som en mulighet var selve kronen på spenningen i kamp. Og det var en spenning som på sin måte hadde tiltrukket ham.

Jeg sa: 'Slik følte jeg det også. Det er en spenning som jeg bevisst har søkt senere og, i andre sammenhenger.'

'Bjørnejakt i Alaska og sånn, mener du?' spurte Åge. Og jeg svarte ja.

Karl-Olav sa: 'Ville livet egentlig være verd noe særlig hvis vi visste at vi aldri skulle dø? At vi skulle leve i det uendelige her på jorden?'

Jeg svarte at jeg hadde stilt meg de samme spørsmålene under krigen, og at jeg var kommet til den ikke så svært originale konklusjon at døden gav livet mening. Men nettopp nå var jeg ikke innstilt på noen meningsgivende død - jeg kunne tenke meg å leve ti-femten år til.

Åge spurte: 'Var dere jagerflyvere aldri overbevist om at dere kom til å dø før krigen var slutt?'

Jeg sa at til å begynne med kunne det vel være jeg tenkte i slike baner. Men så gikk måned etter måned og år etter år, og jeg var fremdeles i live. Etterhvert tenkte jeg ikke så meget på det.

'Flaksfaktoren kom alltid inn i bildet,' sa Lasseliten. 'Vi som overlevde. hadde flaks.'

'Jeg har stilt meg spørsmålet om hvorfor akkurat jeg skulle overleve mens så mange bedre menn falt,' sa Erling. 'Jeg har lurt på om det hadde noen slags mening.'

'Er det derfor du har brukt så meget tid i arbeidet for funksjonshemmete barn?' spurte Karl-Olav.

Og Erling svarte: 'Kanskje.'

'Vi som fløy bombefly,' sa Åge, 'hadde statistikken så klart imot oss at det var nærliggende å regne med at man ikke kom til å overleve. I hvert fall på den tiden da jeg fløy - det var i 1942-43 og 1943-44. Jeg har undres hvorfor vi ikke ble religiøse.'

'Det fantes flyvere som var det,' sa jeg. 'Vi hadde et mannskap på 85 Squadron, Branse Burbridge og Bill Skelton. De var dypt religiøse begge to - de hadde forresten top score for nattjagere over fiendtlig område.

'Jeg tviler på at det hadde noen sammenheng med deres religion,' sa Erling tørt. 'Og det var svært langt mellom dem som valgte den kursen. Antagelig var vi for opptatt av å få med oss livets gleder - religionens begrensninger i så måte passet oss dårlig.'

'Folk i Svartedauens tid åt, drakk, horet og var glade til sotten tok dem,' bemerket Karl-Olav.

'Jeg for min del ble i hvert fall ikke særlig frommere av å leve i nærkontakt med døden,' sa Åge. 'Om jeg fikk noe ut av krigsårene, lå det heller i retning av den ånd som besjelet Svartedauens samtidige. Jeg fant ut at det var tåpelig å være tilbakeholden hvis jeg virkelig ønsket meg noe. For hvis jeg ikke holdt meg frempå, var det altfor sannsynlig at jeg aldri kom til å få sjansen igjen.'"

"Kom dere til noen konklusjon om døden?" spurte Eileen.

"Jeg nevnte noe jeg har fått halt ut av doktor Morten: at folk som får vite de snart skal dø, gjerne går igjennom fire faser. Først nekter de å tro at det er sant. Så bli de oppbragte og protesterer: skulle dette skje med meg? Så blir de fortvilte. Og til slutt godtar de situasjonen.

Vi var enige om, i natt, at dette sannsynligvis ikke gjaldt for oss som har hatt døden nær inn på livet i årevis. Det falt meg ikke inn å tvile da legen sa jeg var syk. Og når det gjelder protesten: De fleste av oss som fløy under krigen, har en følelse av at vi egentlig skulle ha dødd med våre falne kamerater den gangen. Siden da har vi levd på lånt tid. Og etter fireogførti år på lånt tid har jeg ikke noe med å protestere. Fortvilet håper jeg at jeg ikke blir - jeg har fått drillet ganske grundig inn i meg at fortvilelse er ukledelig. Og selv om jeg har liten lyst til å dø så snart, må jeg jo pent godta situasjonen."

"Med andre ord: Keep a stiff upper lip!"

"Hva ellers? Vi bestemmer ikke selv når vi skal dø. Men vi kan i hvert fall prøve a møte døden med en viss mengde verdighet."

"Det er underlig," sa Eileen da det hadde vært stille en stund. "Vi har vært gift i fireogtredve år, og du har aldri sagt stort om hvordan du følte det under krigen."

"Du har aldri spurt."

"Ville du ha gitt meg svar? Jeg spurte Matthew hvordan han opplevde det å slåss i luften, og han svarte i hytt og vær. Jeg bestemte meg for ikke å mase på deg."

John Even tenkte seg om.

"Jeg tror du gjorde riktig," sa han. "Sannsynligvis ville du ikke ha fått noe ut av meg. Grethe spurte og grov i sin tid: 'Hvordan var luftkampene?' 'Hvordan var det å skyte med kanoner og mitraljøser mot folk?' Når jeg så fortalte hvordan det hadde foregått, sa hun: 'Ja, men hvordan var det egentlig? Hvordan følte du det?' Og jeg ble bare irritert. Jeg skulle tro hun er blitt klokere med årene," la han til. "At hun ikke kommer med dumme spørsmål til Åge - hvis det blir noe av med de to."

"Jeg skulle vel ikke spørre, nå heller," sa Eileen. "Men jeg undres hvorfor dere har så vanskelig for å snakke om følelsene fra den gangen."

Han grunnet på det.

"Jeg tror det er bortimot umulig å beskrive det man opplever i en dogfight," sa han. "På noen sekunder skjer det så mye at det kunne ha fylt en halvtime. Du kan fortelle hva som fant sted, gjengi det ytre hendelsesforløpet. Men selve erfaringen blir del av deg, del av nervesystemet, uten a avleire seg i ordforrådet.

…..