Skådalsv. 18, 0389 OSLO.

Tlf : 22145478

Oslo, 4/1-98

Kjære Tarald Weisteen!

Jeg vet du kjente Bjørn Næss fra krigens dager. Han var min onkel, og jeg har interessert meg for hans dagbøker fra krigen. Etterhvert har jeg fått skrevet ned disse på PC, og mange spørsmål har dukket opp i den anledning. Det forekommer ca 150 navn i disse dagbøkene. De begynner et par dager før han reiste fra Elverum den 5/2-41 for å ta seg over til Lille Norge og slutter 5 dager før han bl. a. sammen med sin navigatør Bjarne Indseth var savnet etter et tokt over Berlin 17./18. januar 1943. Jeg har fått en del opplysninger bl. a. om dette toktet både fra Hallvard Vikholt (med Gunnar Halle som kaptein) og fra Olav G. Henriksen som har sendt meg Gunnar Halles rapport fra denne natten. Carl Larsen som var den siste nordmann i 76 Bomber Sq. har innhentet opplysninger fra britisk og tysk hold om de fleste savnede nordmenn i Bomber Command og kan fortelle navnet på han som sannsynligvis skjøt ned Bjørns Halifax.

Han nevner deg et par steder i dagboken, bl. a. i Stockholm hvor han skriver: -

Her traff han JM Stene, Biong, Sønstevold, Gundersen, Nico, Berge, Svendsen, Weisteen, Tuster, Kisen, Austen, Strømme, Ullestad, Norlin, M.E

Av disse vet jeg ikke hvem Gundersen (10/2), Svendsen (19/2), Norlin (10/3) eller M. E. (14/3) er. Nico antar jeg er Harald Magnus Nicolaysen og "Ullis" - Olav Ullestad.

Videre var du reisefølge på Hoegh Merchant fra Calcutta til San Fransisco og videre til Toronto med tog:

Jeg har etterhvert funnet opplysninger om de fleste personer som nevnes, men Mønnesland (evt. Mølnesland) finner jeg ikke noe sted. Bjørn nevner at han senere var sjef på Lille Skaugum og besøkte ham der. Jeg har funnet navnet Mønnes - er det ham?

Hva var fornavnet til Strand?

Han nevner senere at Bjørnstad ble drept i en flyulykke i Canada og har funnet ut at det var Harald Bjørnstad, drept 5/7-41, altså under en måned etter at han kom dit.

Gilje har jeg ikke funnet noe om - hvem var det?

Legger ved den delen av dagboken som omhandler reisen til Canada, kanskje du kunne kommentere en del av de navnene som opptrer, møtet med Bernt Balchen i Manilla var vel en begivenhet. Har også fått noen opplysninger om Westly, en nordmann som bosatte seg her. En bekjent i Elverum kjente Erik Westly og besøkte ham i Manila i 50-årene. Det var tre brødre som alle var flygere under den 2. verdenskrig, en i det norske flyvåpen, en i det amerikanske og en i det engelske flyvåpen. Var det faren dere møtte?

Fra Bjørns fotoalbum er et bilde (vedlagt) som kanskje kan stamme fra overfarten til Canada. Kjenner du noen av personene på bildet eller andre opplysninger om det?

Som du forstår begynner dagboken ikke før i februar 1941. Men Bjørn var også med i krigen i Norge - han var stasjonert på Værnes ved krigsutbruddet, var med til Nord-Norge og til Finland med Reistad. Var du også i Nord-Norge, eller traff Bjørn på denne tiden? Leste at du sammen med Halle meldte deg på Kjeller, men ble dårlig mottatt (Vera Henriksen, bind 2).

Har snakket med Finn Andvig som fortalte meg om alle hans aktiviteter i denne perioden. Han satt på med JM Stene, Bjørn og Claus Bjørn i en annen Fokker til Banak, Petsamo osv.

Dette ble mange spørsmål, håper du kan ta deg tid til å svare på noen av dem.

På forhånd hjertelig takk.

Hilsen

Pål Rustad

Å ja, god dag.

Ja, og du må bare unnskylde meg, et øyeblikk, jeg skal bare fjerne meg fra TV’en her. Du skal få et svar, jeg vandrer mellom sykehuset og hjemmet en del. Jeg har blitt litt surrete i hodet, så hvis du bare er tålmodig så skal det gå bra.

Vel, det er jo ikke så vanskelig bare man kommer så langt at man kan gjøre det. Jeg har fått litt trøbbel med hodet og litt med maven. Polymyalgia reumatica, jeg vet ikke om du har hørt om det. Det førte til, ja, jeg vet ikke om det har noe med hverandre å gjøre, men jeg har hatt en to-tre drypp. Det er liksom ikke noe moro. Men ellers så går det brukbart innimellom. Du vet vi driver med denne luftforsvarets historie og tredje bind, det skal ut det også.

Synes du det er brukbart.

Vel, i alle fall måtte det gjøres og det var derfor jeg fikk Vera Henriksen til å påta seg det, da.

Vel, jeg hadde hjulpet henne med en bok hun skrev tidligere

Akkurat, hun insisterte på å skrive en bok hvor mitt liv under krigen skulle være bakgrunnen {utdrag i vedlegg 7 og etter dette intervjuet}. Først så nektet jeg helt, da, men så kom hun igjen og så, etterhvert så fant jeg ut, ja, ja, kanskje det kunne være noe under forutsetning av at hun ikke brukte navn og heller ikke på de som ellers ble nevnt, unntatt sånn som Riser’n og sånne folk, de måtte man jo nødvendigvis navngi. Og da vi var 3/4 ferdig med det; jeg måtte jo lære dama å fly, rett og slett.

Ja, jeg mener, hvis hun skulle få noe glede av det så måtte hun jo skjønne rorbruk og instrumenter og sånn. Og hun er ganske skarp, så.

Nei når jeg sier "lærte henne" så var det ren teori, altså. Vel, hun har fløyet en del, hun fløy i sin tid med Ole Reistad.

Ja, det var fordi hennes far var nokså godt kjent med Ole Reistad, han var generalsekretær en stund for aeroklubben for å hjelpe dem. Det er sånn som ligger bak. Men når hun var 3/4 ferdig med denne boken, så sa jeg "Nå kan du så mye om luftforsvaret at nå kan du pinadø skrive luftforsvarets historie". Det var nærmest ment som en spøk. Men så gikk det 14 dager til, hun bor oppe i Lom, og jeg var frem og tilbake, og så gjentok jeg det, og da mente jeg det. Jeg hadde i mellomtiden snakket litt med Gill, generalinspektøren, og han var ellevill av begeistring.

Ja, jeg har mange ganger vært litt usikker om det er det riktige, eller om-, det er noen som har antydet at hun ikke var historiker nok. Jeg syns det var en dårlig kritikk. Han har jo ikke fått noe særlig medhold. I Danmark for eksempel har hun fått en jævlig fin kritikk.

Joda, de sier så. Vel, når du driver med det så er det alltids noe du ville skulle få litt bedre plass, kanskje litt annerledes behandlet, men det nytter ikke å få til alt.

Nå har jeg jo nesten blitt avlastet. Jeg har fått to generaler og mere til til å hjelpe meg. Ikke bare det, en av oss må jo styre dette her da. Nå sa jeg at jeg syntes jeg hadde drevet lenge nok og så fikk jeg disse her tullballeriene. Magnus Sørensen er en veldig bra kar og Olav Aamodt som du kanskje kjenner til, en veldig bra kar.

Så har vi fått veldig god kontakt med dette instituttet, hva heter det Forsvars…, hodet mitt, Forsvarshistorisk Institutt kan du kalle det, så vet man hva man snakker om. De har vist seg veldig interessert i å samarbeide med oss. Det går bra.

Det verste er skjønner du, nå igjen har vi fått en begrensning som vi fikk på bind to, den skulle etter Aschehougs oppfatning ikke vært på mer enn 270 sider, ja 240 begynte de med. Det var det siste vi diskuterte inntil Vera til slutt fikk en mer og mindre trussel om at manus må leveres inn innen sånn og sånn og det måtte være så så langt. Så sa Vera rett og slett: "Da skriver ikke jeg noe mer for Aschehoug!". Og så ble det et styremøte, og så kom det en meget spak, ja, en meget hyggelig tone for så vidt, men en spak mann i og for seg, på telefonen dagen etter, en ennå litt høyere i hierarkiet der nede, og han sa: "Bare skriv, lever det når du vil og skriv så langt du vil". Det var bind 2.

Ja, det er det jeg lurer på altså. Vi er bundet på samme måte. Vera forutsetter også nå, jeg orker ikke en gang til som de to.

Jeg kan fortelle deg hvorledes dette forgikk. Det var en misforståelse. En venn av Carl Larsen, han holder til i Sandefjord, jeg mener han heter Johansen, han var mannskap på Catalina under krigen. Samme dag som Vera skulle til Carl så skulle hun innom der først, så skulle han Johansen ringe ned til Carl når Vera var klar til å dra videre. Og dette tok for lang tid. Carl likte det ikke.

Vi brukte den filmen, har du sett den filmen vår?

Der brukte vi en del av Carl Larsens film direkte.

Det er lagd ca 2000 av den.

Vel, jeg kan vel skaffe deg en tenker jeg. Er du interessert i å ha den. Det er mulig at de har noen til salgs. Kjenner du Per Waaler?

Hvis du ville være brydd med å ringe han direkte, du kan bare hilse fra meg, bare spørre om det er noen igjen, så tror jeg at du får en for 100 kr. Det er jævlig billig for en film som er i så lite opplag. Hvis du får et negativt svar, så bare si fra til meg så skal jeg skaffe en.

Ja, du finner han i telefonkatalogen.

Jeg satte veldig pris på å få den dagboka av deg.

Ja, jeg syns det var moro, jeg har selv en veldig liten syvende sans fra den tiden, men jeg var ikke interessert i å skrive om noe særlig. Bjørn har vært flink, helt opplagt.

Ja, det kunne være artig det, ved leilighet.

Ja, jeg har notert noe som jeg gjerne kan sende deg.

Svendsen er jeg ikke helt klar over hvem er. Og heller ikke Norlin, det måtte ha vært etter at jeg dro fra Stockholm det, tror jeg. Du tror kanskje dette er bløff, men helt tilfeldig tok jeg det frem i går aftes for å se litt på det. Jeg har holdt på med selvangivelse, jeg har en måneds utsettelse. Når jeg hadde holdt på med den hele dagen, så plutselig fikk jeg lyst til å lese noe annet. Så begynte jeg å lese den om igjen.

Ja, han het Mønnesland, og fornavnet husker jeg ikke. Om jeg har det noe sted, det er jeg ikke sikker på. Han var løytnant i Hæren. Ja, om han var løytnant eller om han ble det etterhvert, jeg tror han var løytnant. Vi reiste jo sammen med ham. Jeg har et bilde av hele gruppen ombord. Kunne du være interessert i det?

Jeg tror ikke det er akkurat samme bildet, det var forskjellige fotografer tenker jeg. I hvert fall skal jeg kunne greie navnene på de som står der.

Men Mønnesland-, kjenner du navnet Olav Ullestad, han tålte ikke Mønnesland. Ullis hadde en tendens, han hadde bokset mye, ha ha, når han hadde tatt seg en drink eller to, så hendte det det gikk utover en fyr han ikke likte ansiktet på. Det var forbausende at han ikke gjorde noe med Mønnesland på veien over, men han tok det igjen da han kom i land i Canada. Han hadde stor respekt for skipperen ombord. Han ville ikke lage noe bråk der. Men Mønnesland, det er riktig, han ble sjef for rekruttskolen. Han likte seg blant flyvere og ble der. Men hvor lenge, det vet jeg ikke, og hva som har skjedd med fyren etterpå det vet jeg ingenting om. Det bør vel hæren kunne svare på, tenker jeg.

Ja, det kan være at de har forkortet navnet hans. Det ville ikke forbause meg at de kalte ham Mønnes.

Jeg fant det her, du. Her står det Tor Roald. Det tror jeg ikke kan være karen, men jeg skjønner ikke hvorfor ikke Mønnesland står. Selv om han var hærmann er det jo notert ned de som har vært innom.

Vel, det er nok…, når han laget denne, han Omholt Jensen, var han nok veldig presset for tid og var veldig mye syk, men så kjørte’n i veg da. Så hadde han nok ikke god nok forbindelse med de som hadde greie på personellet

Ja vel. Der står også Tor Roald Mønnes?

Ja, jeg begynner å lure på om det kan være mannen, som rett og slett har... Jeg kan godt forstå at han ikke ville hete Mønnesland på engelsk. Det blir litt tungvint, at han rett og slett har kuttet - jeg tør ikke si det.

Ja, det er Torstein. Han reiste sammen med oss over sjøen.

Ja, og han var vel en 17 år {21 år}. Han ble flyver der borte og han kom over og kom på min flight når jeg var på Spitfire og han var en utmerket flyver. Og så var det han og en venn, en nærmest venn {Eyolf Johannes Berg-Olsen}, og gjør det de ikke skal. De bryter ut av formasjonen i det tyskerne kommer opp, da gjelder det å holde formasjonen. Hvis det er noen som skal angripe så sier sjefen fra, og hvis det er hele flighten som skal foreta seg noe så…, man må være klar over at sjefen må vite hva som foregår. Disse to karene brøt ut av formasjonen fordi de fikk se tyske fly. Så gjorde de det som man lett kan gjøre, de var helt ferske enda, de hadde ikke vært på mange turer og angriper det vi kalte haren. Tyskerne sender ut et fly, ikke sant, og så ligger hele skvadronen på toppen og venter på å angripe. Og sånn ble de plukket ned begge to.

Akkurat. Ja, det var jo ikke standard, men det var veldig ofte det skjedde på den måten. Og stadig ble flyvere minnet om det på briefinger og sånt noe.

Jeg husker lite av.., jeg vet at det ble gjort, i hvert fall så greide vi oss, noen trengte vel mer penger enn andre, men jeg kan ikke riktig huske det. Jeg tror egentlig at vi fikk ordnet det gjennom konsulen, jeg. Han kunne jo bare ordne det gjennom de forskjellige legasjonene eller hva det måtte være.

Ja, ja, for oss en berømt flyver, ikke sant.

Ja, og fæl til å skryte var han også, ha, ha.

Men så var det Westly. jeg fikk tilfeldigvis høre av en bekjent i Elverum at han hadde truffet en som het Eric Westly borte i Manila.

Det var far av Eric Westly. Det var to Westly.

Var de i flyvåpenet alle tre?

Ja, ja, det er riktig, det var en i det amerikanske og, ja. Det var bare en i LN kanskje?

Her er to Westly, Arne Gordon og Eric Leif, og den ene ble skutt ned temmelig tidlig så vidt jeg husker. Eric Westly, han levde i hvert fall for noen år siden og var da i Manila.

Sier du det , ja.

Ja, eller tre. Og han var jo veldig opptatt av disse tre sønnen sine selvfølgelig, og var interessert i at vi skulle møte dem. Eric Westly, han fløy på 332 skvadron. Den andre karen, han har jeg ingen…, men hvis du er interessert så har jeg en liste over forsvarets falne. Ja den skal være ganske riktig den som står i annet bind.

Ja, vi har jobbet veldig hardt med det. Sørensen og jeg gikk gjennom den. Jeg har laget en annen liste som kan bli morsom med tiden, det er en liste over alle de nordmennene som var ved engelske skvadroner. Du vet, når en mann hadde gjort en tjeneste, det vi kalte en tur, så skulle han på hvile, og så skulle han ut igjen senere. Da var det mange som ikke hadde lyst til å komme tilbake til sin egen skvadron hvis de hadde vært en menig flyver f. eks. Så ville de prøve seg andre steder kanskje, og komme sammen med andre folk. Svært mange kom seg da inn i RAF skvadroner. Og der har vi, hvor mange mann har vi kommet til, jeg husker ikke riktig, men vi er oppe i en 70-80 skvadroner, engelske skvadroner hvor nordmenn tjenestegjorde. Vi hadde jo våre egne 4, godt og vel 4 skvadroner, men det er svært få som er klar over at nordmenn tjenestegjorde også rundt omkring også i RAF.

Vel, ha, ha, jeg ble forbannet for at Vera ble presset til å kjøre ut boka så tidlig, vi skulle hatt med den biten der også. Det er i grunnen den som gir mest informasjon. Det er en liste alfabetisk og en annen skvadronvis f. eks. på 76 skvadron som er den skvadron som hadde flest nordmenn. I 85 skvadron hvor jeg var senere, der var det alt i alt en 14-15.

Kan du huske hvem som har skrevet boka?

Ha, ha, hvis det er den, "Fighter Squadron at War" det er om 85 sqdr. Det var min skvadron, jeg sluttet på Spitfire etter 2 år, og så gikk jeg over på nightfighter. Det står litt om Bugge og Råd.

Det står bilde av både Råd og Bugge, tror jeg.

Det er nok den samme. Jaså, den er slått sammen. Fant du den i England, eller?

Den var jævla dyr tenker jeg.

Hva er det du sier, det var det verste. Har du noen referanse som jeg kan notere meg. Det kunne vært artig å se på den.

Ja, du verden, ja, ja, hvis det passer? Jeg har en sønn, han er vill etter å kjøpe litteratur om krigen. Hvis du ved leilighet…, hvis det passer sånn, så.

Ja, og det eneste jeg kan…, jeg tenkte på hva jeg kunne skrive, det eneste jeg ville ha sagt der er at jeg forslår at du tar kontakt med Wilhelm Mohr.

Ja, han var jo sjef han på Værnes, etter at han…, han var jo bortimot nazist.

Ja, Carlson var jo nestkommanderende og så var det han kapteinen {Vetlesen}. Men dro de sammen oppover?

Ja, var det…, ha, ha, jeg er jo stadig sammen med Wilhelm så dette burde jeg jo egentlig huske. Jeg kom en dag for sent frem til flyvåpenets stab utenfor Molde. Og da hadde de som skulle dra avgårde kommet seg ombord i den siste skøyta som var tilgjengelig der. Dvs det var den nest siste, for jeg skjønte at marinen hadde skaffet seg en skøyte senere.

Nei det tror ikke jeg heller, jeg tror at de kom nordover, et stykke i hvert fall.

Ja, de holdt på å kjøre gærnt.

Det kunne ha hatt noe å gjøre med dette transportflyet kanskje?

Jeg tør ikke å si noe.

Jeg kom ikke oppover. Jeg kom sammen med denne staben. Jeg hadde en motorvogn på jernbanen jeg, Norges første pansertog kalte vi det, for å ta disse fallskjermtroppene på Dovre\124\.

Har du lest om det?

Pussige greier, jeg har ikke sett et ord om det noe sted.

Ja, om kampene der oppe, ja. Men vi kom for sent vi nemlig. I det øyeblikket tyskerne overgav seg, kom vi rundt svingen.

Det er fantastisk interessant å lese om disse sakene.

Hadde du lest om at vi hadde en motorvogn på jernbanen?

Nei, for det hadde forbauset meg. Det står i Ruges bok så vidt nevnt at man gikk så langt fram for å holde følge med tyskerne. Så sendte vi en vogn opp på fjellet for å avpatruljere mellom Dovre og Oppdal. Jeg ble sendt frem, det var den siste ordren jeg hadde, en ordre fra Ruge direkte. Jeg traff ham, og jeg hadde tatt disse karene mine som var helt utsultet, vi fikk jo ikke mat, vet du. Vi hørte nesten ikke til noen, og ingen forretninger hadde noe, så jeg måtte gå inn på bondegårdene å rekvirere. Så hadde vi akkurat vært og spist, det var oppe ved Brennhaug, jeg ante jo ikke at Ruges hovedkvarter var en gård like i nærheten. Så kom vi nedover til jernbanen igjen. Vi ble bombet nokså hardt der på Brennhaug, og jeg hadde mistet en av karene mine der, dvs. vi fikk ham avgårde på en syketransport. Så på veien nedover igjen, etter å ha fått mat, så gikk vi i togmarsj. Jeg hadde en 20 karer, og hvem andre står nede i veien der enn general Ruge. Jeg så det ikke med en gang, men så hadde han stoppet karene mine og spurte: "Hvem var det som var sjef for denne avdelingen?". Så kom jeg, da. Han syntes det var all right det at de fikk gå i togmarsj. Og så kom det med et smil, jeg presenterte meg som kadett, jeg var utnevnt til fenrik, men da jeg så han så var jeg så vant til…, han var generalinspektør for infanteriet, og han kom da og inspiserte oss på ??. Jeg hadde sluttet på Fornebu 40 dager før tyskerne kom. Det var sjefen på Fornebu som foreslo at jeg måtte komme meg inn så det ble noen flere fastlønte. Der var Ruge stadig som generalinspektør for infanteriet og Keichhorn{?} lå under ham. Jeg måtte presentere meg og sa vel kadett Weisteen. Og så sa han: "Og så var det kanskje en tanke at kadetten vasket seg i ansiktet".

Så fikk jeg ordre om å melde meg for oberst Hjerkinn oppe på fjellet. Det var ingen fra jernbanen som ville være med på denne vogna, så jeg kjørte den. Jeg hadde alltid vært litt mekanisk interessert, både flymotorer og togmotorer, det ble mer og mindre det samme. Det var en tomotors vogn. Og der var det mye tull. Starten om morgenen, jeg måtte nesten ta fra hverandre forgasseren for å få den i gang.

Ja, da vi kom opp på Hjerkinn, klokka var vel 2 om natta da vi kom frem til hovedkvarteret. Jeg fikk kvarter for karene, så fikk de lagt seg. Så traff jeg denne adjutanten til obersten der oppe, en overnervøs kaptein, og han ville ikke høre om at vi skulle ha mat. Han ville at vi skulle være klar til å reise kl 6 om morgenen. Da skulle vi ned på Otta og ta kontakt med en bataljon Kjøs, han hadde trukket seg tilbake via Oppdal og inn i Sunndalen og så skulle vi ned å stoppe tyskerne med 20 mann.

Da ble jeg bare forbannet og sa jeg forlanger…, han var jo tross alt kaptein og det var jo fredstidånden fremdeles vet du, han var jo en veldig høy mann han, vet du. Men nå begynner vi å prate, det blir vel litt mye dette?

Jeg havnet ned i Romsdalen, jeg kjørte butt i butt med det siste toget fra Dombås med tyskerne bare noen hundre meter nedenfor oss. Jeg husker bare at jeg sovnet, det var om natta dette her. Jeg var ikke koblet til, for vogna mi var ikke slik, og det var ikke lovlig å kjøre sa han, distriktssjefen i Hamar, han som var sjefen for jernbanen der oppe, veldig grei kar. Vel vi må avgårde, jeg måtte få avlevert disse kara. Jeg hadde fått ordre om, den fineste ordren jeg fikk: "Meld deg i luftforsvarsstaben i Molde", flyvåpenets stab het det vel. Og så skulle vi til England å hente fly, ha, ha, og det var jo flotte greier.

Nei, som jeg nevnte tidligere, så kom jeg en dag for sent. Da var jeg så helt kake at jeg bare svimte av. Da hadde jeg fått avlevert disse 20 karene til bataljonen inne i Isfjorden. Så padlet vi over fjorden med en tredvemannsflåte som marinen ikke behøvde. De hadde som jeg nevnte tidligere fått fatt i denne skøyta. Jeg trodde jo at jeg skulle til England fremdeles, men det ble ikke sånn nei, ikke før senere, da.

Vi ble tatt til fange, vi. Det var dumt av meg selvfølgelig. Igjen fordi jeg kjørte bil og var litt teknisk anlagt også ved siden av. Så ble jeg ansvarlig for de høyeste sjefenes bil på turen tilbake innover mot fjorden. Jeg hadde fått ordre om å kjøre og melde meg i Åndalsnes. Og der stod tyskerne selvfølgelig og tok imot hele suppedasen. Akkurat da var jeg helt likeglad, altså.

Ja da, staben, de ville ikke mer, ha, ha.

Jeg ble sluppet løs.., ja det var vittig hele greia. Vi kjørte helt ned til Gjøvik i første omgang og der ble vi splittet opp. Jeg hadde ikke sagt at jeg var fenrik, jeg sa at jeg var sersjant, så jeg gikk med den gemene hop ned til Hvalsmoen. Og det var altså 4 kilometer fra mitt hjem. Så det var ganske latterlig.

Ja, ja.

Ja, altså, det var ikke den høyeste staben. Det var vel oberst Jensen, det er jeg ikke sikker på, gitt, hvem det var som fikk jobben der. Men dette var altså flyvåpenets stab.

Jeg var ved høyskolen i Trondhjem. Undergrunnen startet vel der i Trondhjem så tidlig som noe sted tror jeg så vidt jeg har skjønt av studenterboka som er gitt ut fra den tiden. Jeg visste jo at karene våre…, det var ingen som gjorde noe i England hadde jeg inntrykk av. Så det var flere av oss fra flyvåpenet som var der oppe. Så vi benyttet anledningen til å…

Ja, studere, det er nå så, men høyskolen var bare et sted som vi hentet post, sa vi. Men jeg hadde kontrollen med tyske fly som lå i Isvika og inne på Værnes i den grad vi fikk rede på det.

Ja da, jeg hadde en mann som kom direkte fra England via ubåt, MTB {motortorpedobåt}. Et par karer som jeg sendte nordover hvor de var lokalkjent, tegnet festningsanlegg og sånt noe. Og så hjalp vi disse her, med denne nordmannen tilbake til London, så det var fenomenal aktivitet der oppe. Det å få norske hundrekronersedler på den tiden, som var kommet fra London, det var liksom en hellig ting, vet du. Ja, ja, nå prater jeg hull i hodet på deg.

Man prater nokså sjelden om dette her.

Det er ikke det nå, nei, det blir tynnere og tynnere.

Ja, på grunn av dette arbeidet, jeg skulle jo over. Jeg begynte jo med en gang jeg kom ut av denne fangeleiren, så var jeg i kontakt.., jeg behøver ikke å nevne navn, det var en flyver, han kom seg ikke ut før i 44. Du vet, da er det for sent. Da kom han for at jeg skulle gå god for ham der borte. Han kunne ikke reise, hver gang vi møttes, så kunne han ikke reise, han var forlovet osv. Så kom jeg i slutten av august eller i begynnelsen av september som vanlig på høyskolen i Trondhjem. Ja, det kunne ha vært sent i september også, for vi hadde en kartutredningsoppgave for KNA nede i Nevlunghavn, Stavern. Det var upopulært blant tyskerne, de trodde helt sikkert at vi holdt på med dem. Det var forresten…, jeg vet ikke om du kjenner navnet Bjørn Rørholt, han har skrevet en bok om disse radiotelegrafistene som var hjemme. Han og jeg var der nede og tegnet en badestrand for KNA. Tyskerne trodde jo at vi tegnet festninger og saker og ting, men i alle fall, det var nå moro. Og nestemann som skulle avgårde med meg, det skjønner jeg jo veldig godt, det var en som het Kristian Fredrik Sky. Han ble skutt ned på Fornebu 9. april. Han var…, for det første det å bli skutt, det påvirker en mann, kan påvirke på forskjellige måter, men han hadde nå ventet en stund. Men han kom nå ut senere. Men da var han rett og slett ikke bra nok til å reise.

Vel, du skjønner, det verste var, ja, jeg kan ikke sette skylda på noen bestemt, det ble sagt, det ble gitt beskjed på den tiden, det må vel være før de reiste ut, da, eller omkring den tiden, at alle som kunne, skulle prøve å komme seg over til England. Verken jeg, eller to andre flyvere på høyskolen hadde hørt et eneste ord om det der der. Jeg var hjemme i januar en tur, jeg hadde ikke tenkt å dra med en gang, jeg hadde tenkt å være hjemme en 14 dagers tid. Så kom det en sendemann fra Oslo, fra undergrunnsbevegelsen der inne om at jeg måtte komme meg avgårde så fort som mulig. Tyskerne hadde øyensynlig fått vite en del av det jeg holdt på med da. De hadde vært hjemme på Hønefoss og beslaglagt noen papirer og sånt noe. Men det var sånn i hvert fall, at jeg måtte smette i vei litt fortere. Det passet meg for så vidt også. Nå visste disse karene, det var via Viggo Widerøe blant annet, at jeg hadde tenkt meg avgårde. Jeg gikk i grunnen å ventet på å få med meg en kar jeg. Østen og sånn, det var nå det, men vinterstid, 24 grader husker jeg det var når jeg gikk over til Sverige.

Ja, ja, det ante vi jo ikke. Vi visste jo at det var folk på forskjellige steder under veis, da.

Der sluttet båndet, og jeg avsluttet samtalen kort etter.

Wilhelm Mohr var på vei ut når jeg kom. Rakk å spørre om i hvilken anledning Bjørn ble beordret til legasjonen i Stockholm i slutten av april 1940, når ordren om overflytting til Lesja kom. Det var for å skaffe diverse utstyr til Hegra. Han mente han var sammen med Tolgensbakk. Men når de kom tilbake var det for sent, Hegra var overgitt 5. mai.

Fikk overlevert "Bomber and Fighter Squadrons at War" som jeg fikk skaffet et eksemplar til av i Elverum.

Skavhaugen det beste skussmål - bra mann.

Tok samme veien som Bjørn til Bombay sammen med Ullestad. Ahlsand i Bombay litt frynsete, men dyktig og meget velvillig. Hadde en meget behagelig reise med jernbanen fra Bombay til Calcutta. Traff en amerikaner som ble reisefølge på toget og hadde sans for komfort. Han skaffet egen jernbanevogn med isbad og en "boy" som serverte drikke ved badet.

En alternativ vei var rundt Kapp Horn. Var et par måneder instruktør sammen med Tradin i Canada, så til England. Weisteen fortalte at Halvdan Mehre og en til var til opplæring for nattjager. Weisteen ble spurt om 85. Sqdr. ville ha dem etter opplæring. Fulgte dem, men når det kom til stykket, fikk de ordnet seg i annen tjeneste og utdanning var til ingen nytte.

Motzfeldt/Slaaten - negative kommentarer - skapte mange vanskeligheter.

Odd Bull, skulle ikke vært leder for jagerskvadronene, aldri på obs. - fem tokter i en RAF-skvadron - og bare lette turer som skipseskorte.

Omtaler flere som kom sent over til England.

Weisteen identifiserte alle personene på bildet fra "Hoegh Merchant" i Manila.

(Bjørn var reisefølge fra Calcutta til San Fransisco).

Togreisen gikk bra til tross for at, eller kanskje nettopp fordi, jeg fikk følge fra Hamar med et kompani tyskere - nesten hele vognen jeg satt i var full av dem, og minst en vogn til. Og jeg snakket i vei på gebrokkent tysk og fortalte at jeg var student og skulle hjem på skiferie. Om de trodde det, aner jeg ikke. Men i hvert fall laget de ikke bråk. Og min kameratslige opptreden overfor dem ble et slags alibi; unge nordmenn flest snakket ikke med tyskere - med mindre de gjorde bruk av dem slik som jeg.

Jeg ble møtt på stasjonen av Karstens slektning, som sørget for at jeg fikk skyss til Engerdal. Rasjoneringskortene mine overlot jeg til skysskaren, og så drog jeg til fjells - østover, og iført hvit forsvinningsdrakt som jeg var blitt utstyrt med på Rena.

Da var klokken blitt ti om kvelden, og det var temmelig kaldt; jeg var glad at jeg var godt kledd. Det begynte å sne, og det blåste en del, men jeg kunne skimte månen innimellom."

"Du hadde vel kompass?" sa Tore.

"Ja. Et lite speiderkompass med en vinglete nål som lyste fosfor mot nord. Der var jevn stigning, og etter å ha gått en god stund, tok jeg meg en hvil - stod og lente meg på stavene. Da var det at jeg skimtet en flokk dyr gjennom den blåsende sneen, kanskje ti-tolv stykker som var i ferd med å krysse min veg. Men de hadde ikke oppdaget meg, vinden var i min favør.

Rein, tenkte jeg. Så gikk det plutselig opp for meg at ikke et eneste av dyrene hadde horn - derimot hadde de hale. Det var ulver! Og de var adskillig nærmere enn jeg hadde trodd da jeg innbilte meg at det var en reinflokk.

Jeg ble stående urørlig, tørr i munnen.

Tore, du har spurt om jeg noen gang var redd da jeg fløy under krigen. Jeg kan forsikre deg: aldri så redd som da jeg stod der overfor ulveflokken uten annet våpen enn en tollekniv.

De firbente forsvant; etter en stund fortsatte jeg min ferd østover - i sterkt akselerert tempo. Det varte ikke svært lenge før jeg kom til vannskillet og satte utfor, inn i Sverige."

Hanna brøt inn: "Det er en kjent sak at ulv ikke angriper mennesker."

"Jeg har hørt det samme, og det er sannsynligvis riktig. Men det er en påstand man har liten lyst til å teste når man står ansikt til ansikt med en flokk av dem".

Det ble en lang og til dels ganske bratt utforkjøring, og at det gikk godt, var det rene mirakel. Været var riktignok blitt lettere; det blåste mindre, og månen var fremme lange stunder. Men måneskinn og sne er en forrædersk kombinasjon; sannsynligvis holdt jeg meg på bena bare fordi jeg visste at hvis jeg falt og brakk et ben, da var det slutt. Og så var det ulvene, da -.

På svenskesiden av grensen viste bilkartet mitt fint lite. Men forbløffende nok gikk jeg meg på en setergrend - jeg brøt meg inn i et sel og fikk noen timers søvn. Og neste dag kom jeg frem til en liten gård hvor jeg ble tatt svært godt imot.

Derfra bar det videre til Stockholm, med et par opphold på veien. Et døgn eller så tilbragte jeg i en svensk landsens arrest. Så dukket en svensk offiser opp og tok meg med til en hel forsamling av sine likesinnede som avhørte meg - de tvilte sterkt på mine opplysninger da jeg fortalte hvor store styrker tyskerne hadde i Norge på det tidspunkt.

I Stockholm ble jeg gående og vente på reisemulighet videre; som utdannet flyver stod jeg nokså høyt på ventelisten. Og jeg traff en gammel kjenning i samme situasjon, en kar som het Jørgen og hadde gått på flyskolen året før meg. Vi håpet begge å komme direkte til England, det var snakk om skipsmulighet fra Gøteborg med de såkalte kvarstadbåtene. Men det lot til å bli en femårsplan, og vi endte med å reise den lange veien - via Moskva, Odessa og, etterhvert, Bombay.

Det var blitt 24. mars før vi kom av sted.

"Jeg førte notater i en syvende sans på den turen." Han holdt den lille boken opp. Han hadde tatt med fra Oslo den og loggbøkene sine og noen andre nedtegnelsen han hadde hørt under krigen - i tilfelle Tore skulle komme med spørsmål. "Vil dere ha den detaljert eller vil dere ha highlights?"

"Highlights," sa Tore "I hvert fall i første runde." Han tok tydelig lederrollen - som den som hadde vært med på dette før.

"All right. Vi fløy til Moskva og tok tog derfra til Odessa - ledsaget av en kommissar som lurte i gangen utenfor kupeen. I Odessa samlet vi opp et par andre nordmenn, begge en del eldre enn oss. Og befordringsmiddelet videre, til Istanbul, var et riktig pent passasjerskip ved navn ’Svanetia’. Ombord var mange flyktninger - jøder, polakker, en ganske stor gruppe tsjekkere. Enkelte av disse menneskene hadde vært jaget fra land til land ettersom tyskerne rykket frem. Jeg husker en gammel kone som hadde måttet se på at hennes mann ble skutt. Og en polsk advokat som kunne fortelle fra opprørene i sitt land; det siste han hadde opplevd der var å se en kollega bli hengt opp på en kjøttkrok - den ble huket fast under haken på ham - og der ble han hengende til han døde.

Mitt første gjensyn med tyskere etter utreisen fra Norge fikk jeg i Varna i Bulgaria -jeg grøsset da jeg så tyske soldater på bryggen. Og det var en ganske ubehagelig følelse å befinne seg ombord i et russisk skip på tysk område - Russland og Tyskland stod i pakt med hverandre på det tidspunkt. Et par tyske offiserer kom oppover landgangen og stemningen blant observante passasjerer ble nervøs. Men en av de russiske skipsoffiserene hadde også sett hva som holdt på å skje, og han stanset dem.

Den kvelden, i Varna, satt vi på øvre dekk og diskuterte hvilke sjanser vi hadde til å komme igjennom Bosporus. Det var en mild kveld, og fra salongen kom munter og til dels nokså bråkete musikk - der holdt tsjekkerne motet oppe med sang og dans.

Vi drog fra Varna tidlig om morgenen 31. mars, og vi hadde fått ombord tyrkere som skulle forlate Bulgaria. De lå i klynger på dekk - flere av dem så ut som om de hadde hatt det vondt. Neste mål var Istanbul. Vi håpet å komme dit før tyskerne; i motsatt fall ville det gi dem en siste mulighet til å stanse oss.

Vi kom vel igjennom Bosporus, og det var ingen tyske soldater i Istanbul. Vi prøvde å få sett det vi kunne av en fantastisk by, men det ble heller heseblesende. Alt 2. april drog vi videre med tog via Ankara til Bagdad.

Men vi var ennå ikke ferdig med politiske spenningsmomenter. I Irak ble det regjeringsskifte mens vi var der, en tyskvennlig militærregjering overtok. Og vi undres selvsagt hvordan det skulle gå med oss og vår ferd videre. Den dagen da det skjedde, fikk vi vite at det var plass til to nordmenn i flyet til Karachi - men våre to eldre reisefeller fikk plassene.

Jørgen og jeg kom oss i vei noen dager senere og tok våre forløpere igjen i Bombay - 17. april står det her, det var fireogtyve dager etter at vi drog fra Stockholm. Det ble ikke stort mer enn goddag og adjø. Da det ble plass for to ombord i en båt som skulle sør om Afrika til England, påberopte de to seg ansiennitet - de mente det var viktig

at de kom fort frem. Og Jørgen og jeg måtte dra videre østover, mildt sagt forbannede - det var vi som skulle i aktiv tjeneste, ikke de to gamlingene. Adskillige uker etter fikk vi, til vår ondskapsfulle glede, vite at de to var kommet til østkysten av Nord-Amerika senere enn vi - etter å ha tilbragt en miserabel reise som potetskrellere ornbord i et skip som ikke havnet i England, men i New York.

Vi ble derimot sendt med tog til Calcutta, en ferd som tok oss gjennom elendig fattige områder. Et sted stod en hel landsby i brann - fortvilede mennesker flyktet fra flammene uten at vi inne i toget hørte en lyd; inntrykket, som festet seg på netthinnen så jeg kan se det for meg ennå, var som en grusom stumfilm. Og på jernbaneperrongene snek det seg hunder dekket av verkende byller.

Overgangen var krass da vi kom frem - i Calcutta ble vi skjemt grundig bort av lokale nordmenn og førte et uforskammet luksuriøst liv i noen dager."

Han bladde i sin gamle Syvende sans.

"Det var blitt 22. april," sa han, "da vi gikk ombord i 'Høegh Merchant' , som skulle bringe oss til San Francisco. Vi var nå blitt en gruppe på syv nordmenn - fra Calcutta hadde vi fått med oss fire flyvere og en infanterist.

Vi hadde en lang sjøreise foran oss og trengte noe å gjøre, så vi satte i gang trening i morse. Men før den store ferden over Stillehavet begynte, fikk vi en runde i Sørøstasia: Sumatra, Borneo, Singapore, Manila. I Sumatras hovedstad, Medan, havnet vi i et lokalt heisaselskap med hollendere og noen engelskmenn som vertskap; det var så livlig at vi med nød og neppe kom oss ombord igjen. I Singapore var vi, blant meget annet, i fornøyelsespark og kjørte radiobiler og moret oss som guttunger. Og i Manila ble vi underholdt i den store stil med et eventyrlig haveselskap hvor tidens ukuleledronning spilte for oss. Siste stoppested i Asia var Cebu, en liten øy i Filippinene - der plukket vi bananer og seilte i utrigger-kanoer, står det her."

"Og du var toogtyve år gammel?" spurte Tore. "Ja."

"Det må ha vært en drømmereise."

"Sant nok. Og ikke alle blir sendt på jordomseiling på statens bekostning. Men vi var likevel svært utålmodige; for oss gjaldt det å komme frem.

Etter Cebu var neste stopp San Francisco. Og bortsett fra to forstyrrende elementer kunne seilasen over Stillehavet ha vært svært så fredelig.

Det første var et parti apekatter som vi hadde fått ombord i Singapore. De holdt et fryktelig leven, bet hverandre og sloss om mat og kjærester. En av våre flyvere hadde påtatt seg å være apekattpasser - han trodde det ville bli lett tjente penger. Men det ble en sur jobb. En morgen måtte han til og med dra ut en stakkar som var bitt i hjel av kameratene sine, og kaste ham overbord.

Det andre var et par av reisefellene våre - det var ikke bare apene som kranglet. Overfarten, toogtyve døgn i sjø, ble langtekkelig, morseundervisningen hadde løpt ut i sanden de begynte å drikke for meget whisky, og de trettet så det sang i skottene.

Ellers var det eneste spenningsmomentet at det var meldt en mulighet for tyske ubåter."

"I Stillehavet våren 1941?" spurte Eileen overrasket.

"Han sa så, skipperen, og han gjorde et par unnvikende manøvrer. Men vi hadde heldigvis ikke sett tegn til dem da vi endelig gled inn under Golden Gate-broen.

Siste etappe var togreisen San Francisco - Toronto - to og et halvt døgn. Og det slo oss at de amerikanere vi snakket med, knapt visste at det var krig.

Den 10. juni kom vi til Toronto - til Lille Norge, de norske flyvåpnenes treningsleir den gangen. Da var det gått åtteogsytti dager siden vi drog fra Stockholm."

"Jorden trekvart rundt på under åtti dager," bemerket Hanna.

"Du nevnte de norske flyvåpnene i flertall." Det var lydhøre Tore. "Var det mer enn ett? Og ble treningsleiren flyttet siden?"

"Hæren og marinen hadde hvert sitt flyvåpen - de ble løsrevet fra hær og marine og slått sammen til egen forsvarsgren senere i krigen. Det kom forresten høylytte protester fra marineoffiserer som ikke ville skifte til flyvåpenuniform. Og gamlekara fikk slippe - i første runde.

Hva flyttingen angår: I 1942 ble mange av treningsleirens aktiviteter flyttet fra Lille Norge til flyplassen Muskoka som lå omtrent ti mil lenger nord - en hovedgrunn var at leirens meget populære sjef, oberstløytnant Ole Reistad, syntes det ble vel distraherende for gutta å holde til midt i storbyen Toronto. Rampestreker og bråk med politiet og de mange giftermålene mellom norsk flyvåpenpersonell og kanadiske jenter- understreket hver på sin måte hans poeng."

"Var turen via Sørøst-Asia og Stillehavet den vanligste måten å komme seg fra Sverige til Canada på?" spurte Halvor.

"Det vet jeg ikke. Men en annen rute gikk med den transsibirske jernbanen til Vladivostok og derfra over Stillehavet. Og det var ikke bare greit å dra den veien, heller.

En jeg kjenner ble sittende i Vladivostok og vente og vente på å komme seg videre. Hotellet flyttet ham megetsigende opp på loftet til et billig og spartansk rom. Og i rommet ved siden av hans jobbet to tyskere som skreddere. Han kom i prat med dem og fant ut at de hadde strandet der som krigsfanger - etter første verdenskrig. Han ble noe betenkt, ja, han påstår det ikke var langt fra at han ble deprimert.

Men han kom seg da videre til slutt - med et japansk skip som skulle via Honolulu til San Francisco. Det var sommeren 1941, og situasjonen mellom USA og Japan var spent. Skipet hadde såvidt kommet seg over datolinjen da det vendte og passerte linjen i motsatt retning. Så ble det gitt ordre om å snu igjen - for tredje gang på to døgn passerte skipet datolinjen. Og denne gangen kom det frem til Honolulu.

Men nå hadde han mistet all tiltro til skipet; han gikk i land på Hawai. Godt var det - skipet kom aldri til San Francisco, det returnerte til Japan. Og han kom seg til Amerikas østkyst med skip via Panamakanalen."

Han stanset en kort stund.

"De fleste av de norske som ville inn i flyvåpenet under krigen var innom Toronto og Lille Norge," sa han. "Man kunne nesten kalle det symbolsk at Toronto, et indiansk stedsnavn, betyr møtested.