Adresse: No 11 Governors Road, Toronto, M4W2E9 Ontario, Canada. Tlf. 0014169663824
Telefonsamtale, 20/3-98.
Hello {hans kone}.
Hello, I’m calling from Norway. My name is Pål Rustad, and I wanted to know if John Magne Stene is at home.
John, det er en som ringer fra Norge. Bare hold den et øyeblikk. John Magne hører litt dårlig, han må sette på en sånn ekstra ting.
Ja vel, det er greit det.
Det er sent i Norge nu?
Ja, nå begynner det å bli kvelden her, det er sånn halv tolv tiden.
Ja, og hvordan er været der over.
Det har vært bra nå.
Dere har hatt en mild vinter dere og, tror jeg
Ja, vi har hatt det.
Der kommer han.
Hallo.
Ja, god dag, mitt navn er Pål Rustad
Rysdal, ja det er et godt trøndernavn.
Nei, det er ikke trøndernavn, jeg er nemlig nevøen til Bjørn Næss.
Bjørn Næss - ja visst, han var jo en veldig god venn av meg.
Ja, det tror jeg nok.
Ja, for vi fløy sammen på Værnes før krigen og vi var sammen under krigen.
Nettopp, du skjønner at jeg har interessert meg litt for dagbøkene hans fra krigens dager. Han skrev jo dagbøker, og han nevner jo deg mange ganger der.
Ja vel, ja. Ja, vi var veldig gode og nære venner.
Ja, jeg skjønner det på dagboken hans og. Du skjønner at jeg fikk jo tak i telefonnummeret ditt og så tenkte jeg at jeg skulle sende deg et brev, og sende med den dagboken, for jeg har skrevet den ned på PC. Så tenkte jeg at jeg kunne få noen kommentarer fra deg. Det er jo ganske mange navn som opptrer der. Og jeg har jo funnet fram til en god del av historien til de fleste av dem.
Ja, og jeg kjenner nok til de aller fleste av dem.
Det tror jeg nok sikkert.
Jeg har jo også sett et TV-program hvor historien for flyvåpenet under krigen var presentert. Det er luftforsvaret som har laget den filmen. Der fortalte du jo en del om erfaringene dine fra bombekommandoen. Det var veldig interessant. Det var veldig artig å se en person som står omtalt så mye i dagboken på film. Og så har jeg noen spørsmål til deg da vet du.
Du, navnet ditt var?
Pål Rustad.
Pål Rustad, ja, det er enkelt nok.
Jeg lurte på, ved krigsutbruddet, var du på Værnes da?
Du, snakk litt nær telefonen, jeg har litt hørselsproblemer.
Ja, jeg skal prøve å snakke litt tydelig og langsomt. Hvor var du under krigsutbruddet, 9. april?
Da tyskerne kom til Norge mener du?
Ja.
Jeg hadde jobb på Mjøndalen Gummivarefabrikk, jeg var kjemiingeniør opprinnelig og var assistentingeniør der da krigen kom.
Ja, Bjørn var jo på Værnes da krigen brøt ut.
Ja, men jeg, den 9., i løpet av dagen så tok jeg toget inn til Oslo, så tok jeg, jeg tror det var det siste dagtoget som gikk oppover til Trondhjem, så jeg var med det. Men da jeg fikk beskjed om, det var mobilisering, å gå av på Støren, for nedover Østerdalen, der var det mobilisering, for Trondhjem og Værnes var allerede okkupert.
Så du dro nedover mot Elverum du, da?
Nei, jeg stoppet på Røros, for der stoppet toget. Vi stakk av for å få noe kveldsmat. Der så vi oppslag fra avisen at det var norske militærfly på Aursundsjøen, og da skjønte jeg med en gang at det ikke kunne være andre enn Trøndelag flyavdeling. Jeg hadde gode venner på Røros som kjørte meg et stykke og ga meg ski, så jeg var forenet med min avdeling om kvelden den 10. april.
Så du var med på Aursunden, du da?
Ja, ja, Bjørn var jo der.
Ja, jeg har jo snakket med Wilhelm Mohr, han var jo sjefen deres da. Han Per Carlson hadde jo tatt andre veier så vidt jeg hørte på ham.
Ja, altså, hva var det nå han het, Per Carlson, som var en veldig kjekk fyr, men han tok den gærne svingen når veien delte seg.
Så hørte jeg Mohr fortalte at et fly havarerte for Bjørn ute på Aursunden. Og så har jeg lest at Bjørn ble sendt til legasjonen i Stockholm i slutten av april, husker du det?
At Bjørn ble sendt til legasjonen?
Ja.
Jaha, jeg tror han dro dit for å komme over til England, jeg tør ikke si, våre veier skiltes der oppe.
Gjorde de det, ja? Du skjønner jeg har snakket med Finn Andvig også.
Ja ha.
Og han var jo med deg og Bjørn, for dere dro jo via Banak i begynnelsen av juni.
Ja, det stemmer det, vi kom jo senere i løpet av krigen oppover til Bardufoss, og så, når det var slutt med krigen, så skulle Bjørn og jeg fly hver vår Fokker over til Finland og Tycho Moe skulle fly en Tiger Moth. Vi mellomlandet på Banak for å fylle bensin, så fløy vi over og landet på en finsk flyplass og foreløpig internert der, men hadde det helt hyggelig og fritt et par uker. Så reiste vi tilbake via Stockholm til Norge.
Du skjønner Finn Andvik fortalte meg om denne reisen fra Bardufoss. Dette her med hjulene som dere byttet og han fortalte om hvordan dere kom opp til Banak og traff rittmester Normann.
Ja, akkurat, akkurat, ja han var altså nokså skrullet i hodet da, ha, ha.
Ja, du skjønner jeg har fått tak i en bok her som heter "Rittmesterens testamente". Har du hørt om den?
Nei det har jeg ikke.
Det er sønnen hans som har skrevet en bok om faren sin.
Ja ha.
Det ble jo en tragisk skjebne det etterhvert.
Ja, jeg vet ikke hva som hendte med ham til slutt.
Men så kom dere ned til Kemi, så leste jeg et sted i en bok som er skrevet om Ole Reistad, det er Edvard Omholt Jensen som har skrevet den.
Ja, han kjenner jeg godt.
Der skriver han at det kom inn en tysk båt til Finland mens dere var i Kemi, og at disse gutta, de hadde vel fått seg en eller to pinner tenker jeg, gikk ombord der og banket opp disse tyskerne.
Den har ikke jeg hørt, ha, ha.
Så du var ikke med på det, da?
Nei, ha, ha.
Men så kom dere til Stockholm etterhvert, dro dere direkte til Norge?
Ja, vi dro til Norge, for det hele så liksom så usikkert ut, man visste ikke riktig hva man skulle gjøre. Så var det Bjørn og jeg, vi dro tilbake til Norge. Men etter noen måneder på Mjøndalen, fant jeg ut at det ikke var noe blivende sted når man var flyverutdannet osv og så… Du dette blir en dyr samtale for deg, altså.
Nei, det spiller ikke noen rolle.
Al reit, så var det min bror, Olav Bakke Stene.
Ja, han har jeg også lest om i dagboken, her.
Han kom over sammen med Bjarne Øen og Wilhelm Mohr og Odd Bull over til England på en skøyte.
Ja, det har jeg lest om.
Og Olav og han kom over til Canada, han var den som var ingeniør og stod for byggingen og oppsetningen av Little Norway. Han var en tur nedover til USA på noen forretningsreiser i den forbindelse. Det var før Amerika var med i krigen. Plutselig fikk min eldste søster Helga i Oslo telefon, og der var Olav i telefonen fra New York. I samtalens løp, sånn ganske fordekt, sa han: "Det gamle firmaet er jo fremdeles i virksomhet, vi har gode åpninger for gode kandidater". Det var jo selvfølgelig direkte til meg. Så da var det jeg fikk fart på meg. I begynnelsen av januar… - Reidar Biong, har du vært borte i ham?
Ja, han skriver mye om ham.
Vi tok toget til grensen, og så hadde vi navnet på en bonde som bodde like ved grensen som min søster kjente, og henvendte oss til ham. Han tok oss med en gang til grensen: "Bare fort dere over, så er dere i Sverige". Så kom vi til Stockholm. I og med at vi var flyvere, så var vi primære kandidater til å bli sendt over til Canada. Vi var ca en måned i Stockholm, og alle mulige visa og innsprøytninger. Så vi fløy over til Moskva, tog til Odessa, over Svartehavet til Istanbul, orientekspressen til Bagdad, så engelsk flybåt sydover, så med engelsk rutefly til Bombay, så kom vi på en afrikansk kombinert passasjer- og lastebåt som gikk via Cape Town og Trinidad til New York, og så tog til Toronto.
Så dere tok Cape Town-ruten dere, ja.
Ja, det var jo en ganske interessant tur. Little Norway var jo i full sving, og allerede dagen etter var jeg i luften som flyinstruktør. Ja, skal jeg fortelle videre?
Ja, bare fortell, det er veldig artig å høre.
Så var jeg ca et år instruktør i Lille Norge. Så ble vi "postet" til Atlantic Ferry Command hvor vi ble overført til to-motors fly, Lockheed Hudson osv. Da gjorde jeg fire turer over og leverte 4 Douglas Boston fra Montreal via Gander på Newfoundland og over til Prestwick.
Nettopp, og det skjønner jeg at Bjørn har vært med på.
Første gang han skriver om deg i dagboken er når han dro fra Elverum og over til Stockholm. Da traff han deg i Stockholm. Hadde du kommet fra Skottland du da. Hvorfor var du i Stockholm da?
Jeg kom fra Norge til Stockholm i januar 41.
Ja, det står her hvem du reiste med: Strandrud og Biong, var det ikke det?
Jo, det stemmer, det var Biong og Nicolaysen, han var radiooffiser i flyvåpenet, så var det en marinekadett, Sveen het han.
Og så en som het Berge?
Ja, Lars Bergo fra Hallingdal.
Er det Lars Bergo det er, ja? Du skjønner jeg er litt detektiv med disse navnene da vet du.
Så traff han deg igjen neste gang i Moose Jaw 22. juli.
Ja, det var i juli 41. Vi sendte de norske flyelevene dit for elementær flygeskoletrening fra Little Norway og så gikk de inn i Empire Air Training Scheme og de ble overført til en Royal Air Force skole som fløy Harward fly. Der hadde jeg som instruktør tatt med meg en klasse nordmenn til Moose Jaw.
Der traff Bjørn deg, og så var det Kjell Hansen.
Kjell Hansen var samtidig med meg med en klasse, og da har Bjørn vært med en annen klasse der. Og han, jeg prøver nå å tenke tilbake. Da jeg kom tilbake til Toronto i august/september 41, da var Bjørn førstelærer for et elevkull oppe på Emsdale. Og da kom jeg dit og var nestkommanderende hos ham og underviste norske elever på Fairchild.
Han har jo et fotoalbum, og der har jeg fått identifisert deg og han og Hans Grøn Lund foran et kull.
Ja, jeg har også ganske mye bilder fra de tidene.
Ja vel, har du noen bilder av Bjørn også?
Ja, ja.
Jeg tenkte jeg skulle sende deg den dagboken og så skal jeg sende med et par bilder og.
Ja, det kunne være veldig interessant. Kan jeg få adressen din?
Ja, det kan du godt få, jeg tenkte at jeg også skulle få adressen din, for den har jeg ikke fått tak i nemlig.
All right, har du blyant?
Ja.
Det er: No 11, Governors Road, Toronto. Postkoden er M4W2E9 Ontario, Canada.
Da kan du skrive til meg og da får jeg din adresse og da kan vi ta trådene opp. Det var veldig hyggelig å høre fra deg, for Bjørn og jeg var særdeles gode venner, han var en fin mann.
Var han det, ja?
Ja, det var han.
Ja, det var hyggelig høre.
Sa du at du var en slektning av han?
Ja, jeg er nevøen hans, min mor er hans søster. Både broren hans, Knut og min mor lever, men de husker ikke så veldig mye fra den tiden, de kan liksom ikke hjelpe meg så mye med hva som skjedde. Bjørn fortalte nok heller ikke så mye etterat han kom hjem etter krigen i Norge, han var jo hjemme noen måneder.
Men kan du fortelle hva som gjorde at det plutselig var så mange flyvere som skulle ut i begynnelsen av 41? Hadde det gått ut en ordre eller et eller annet som gjorde at man møttes der da?
Det var jo det at man visste at man kunne komme noen vei.
Nettopp, så det var kommet beskjed om at Toronto var i full sving og nå var det bare å komme over, ja.
Leiren åpnet i november 1940. Den ble bygget på rekordtid, og jeg tror min kjære broder Olav har nokså mye av æren. Han gikk jo dessverre med i treningsflyvning på Mosquito i 1943.
Ja, det har jeg lest om, det skjedde i England.
Ja.
Ja, jeg har lest mye om deg i denne bombekommandoen, du skjønner jeg har vært i kontakt med Carl Larsen og han var jo sammen med deg.
Ja, nettopp.
Han fortalte at skvadronen var veldig stolte når du fikk den DFC’en, den utmerkelsen. Jeg har blitt invitert ned til han for å se endel av filmene hans, for han var ganske flink til å filme.
Ja ha. Bjørn var jo den første som gikk med i 76. Squadron på tokt til Berlin. Av 11 norske flyvere som kom til skvadronen, jeg var der 10-11 måneder, av de 11 som kom dit, så er jeg en av de 3 overlevende.
Det var nok ganske harde tider akkurat på den tiden.
Det var Carl Larsen, og Fridtjof Giørts. Vi var de tre som overlevde den turen.
Men du traff ikke Bjørn der.
Nei, Bjørn var før meg, Bjørn, Gunnar Halle, Eirik Sandberg, de var de tre første norske som kom i en gruppe til 76 Squadron og Bjørn gikk med og de to andre overlevde, og de var ferdig med sin "tour of operations" en måned før Per Waaler og jeg i mai kom dit.
Du, jeg lurte på et par andre navn her, Aksel Pettersen, kjenner du det navnet?
Aksel Pettersen, var det han som var meteorolog?
Det vet jeg ikke, men det var i den første tiden i Canada, der traff han Aksel Pettersen og det var kjentfolk skriver han i boka si.
Var Pettersen i Lille Norge?
Ja, da.
Var han det? Jeg har jo oversikter, men jeg kan ikke umiddelbart si at jeg kjenner til det.
Men så har jeg snakket med Weisteen om en mann som het Mønnesland. Det var et reisefølge fra Calcutta og over til Toronto, han var visstnok løytnant fra Hæren, og han var sjef oppe på Interlaken.
Jeg husker navnet, men det er litt fjernt for meg.
Så står det om løytnant Bergan?
Ja, Toralf Bergan, han var Kjeller-flyver fra et par kull før meg, og han kom over og var instruktør i Lille Norge. Han omkom dessverre ved en kollisjon i luften. Han var oppe med en Curtiss-jager og en av elevene var i en annen, og de kolliderte.
Men da skal jeg takke deg hjertelig for samtalen.
Jo, men det var veldig hyggelig for meg også.
Det var veldig morsomt å høre fra deg, for jeg har jo snakket med ganske mange av disse veteranene som bor her i Norge.
Men da skal jeg sende deg den dagboken, og så kan jeg enten skrive eller ringe deg opp igjen å spørre deg noen andre spørsmål i forbindelse med den. Tror du det er all right?
Det er helt fint. Du, la meg få telefonnummeret ditt.
{Jeg ga ham det og så stoppet båndet. Kontakten tas opp igjen senere.}
Kjære John Magne Stene, -
Takk for en meget hyggelig telefonsamtale forleden. Det var en stor glede for meg å nå frem til deg. Jeg skjønner av dagbøkene til Bjørn at han hadde god kontakt både med deg og din bror Olav både før og under krigen. Fra Dagny, som Bjørn giftet seg med rett før krigen brøt ut, og fra min mor og onkel Knut, har jeg hørt navnet Stene\125\ nevnt, men de kunne ikke si hvem av dere det var. Jeg mener at det en gang er sagt at du var i kontakt med Dagny en gang etter krigen?? Dagny’s hukommelse er etterhvert blitt meget dårlig.
På vei til repetisjonsøvelsene på Værnes i 30-årene har jeg forstått av min mor og onkel at en del av dere stoppet i Elverum\126\ og tok en rast på veien. De husker også navn som Øen og Mehre i den forbindelse. Besøkte du Bjørn i Elverum?
Mor forteller at hun var med Dagny og Bjørn til Værnes\127\ en forsommer, sannsynligvis i 34, da var hun 18 år gammel. Hun kjenner igjen en del av personene på samlingsbildet som jeg vedlegger. Henrik Stenvig mener at bildet med færrest personer er fra 35, det var vel det siste året Bjørn var på repetisjonsøvelser.
Når krigen brøt ut var dere jo etterhvert sammen på Aursunden\128\. Iflg. boken "Flyalarm" kom det den 26. april beskjed om at vingen på Aursunden skulle overføres til Lesja men Bjørn ble beordret til legasjonen i Stockholm. Wilhelm Mohr mener at det var for å skaffe sanitetsmateriell til Hegra som han hadde lovet major Holtermann ved et besøk der den 13. april.
Hva som skjer med Bjørn i tidsrommet fra 26. april til dere drar til Finland fra Bardufoss vet jeg ingenting om. Men det står en uforståelig ting i dagboken: At han var i Rovaniemi 17. mai 1940 (dagboken 17/5-42). Tror du dette er galt, Finn Andvig mener at dette høres usannsynlig ut??\129\
Som du skjønner er det Bjørns dagbøker fra krigen utenlands som har fått meg til å interessere meg for hva som egentlig skjedde. Etterhvert har jeg fått skrevet ned disse på PC, og mange spørsmål har dukket opp i den anledning. Det forekommer ca 150 navn i disse dagbøkene som jeg etterhvert, for de flestes vedkommende, har fått vite noe om. Som du ser begynner dagbøkene et par dager før han reiste fra Elverum den 5/2-41 for å ta seg over til Lille Norge og slutter 5 dager før han var savnet etter et tokt over Berlin 17./18. januar 1943.
Jeg har etterhvert snakket med en del veteraner fra krigens dager som kjente Bjørn, f. eks. Wilhelm Mohr som var hans sjef på Værnes når krigen brøt ut.
Finn Andvig som fortalte om reisen til Finland sammen med deg, Bjørn, Claus Bjørn og Tycho Moe.
Tarald Weisteen som var reisefølge fra Calcutta til Toronto.
Kåre Stenwig og Hallvard Vikholt som var sammen med Bjørn i 76 bombeskvadron.
Carl Larsen som kom til 76 skvadron etterat Bjørn var savnet og var sammen med deg der. Han har samlet mye materiale om de falne i bombekommandoen og kan fortelle om den tyske jagerflyger som sannsynligvis skjøt ned Bjørns fly, hvor og når.
Bjarne Indseth, nevøen til Bjarne Indseth som var Bjørns navigatør og som falt sammen med ham. Nevøen skal prøve og oppspore Bjarne Indseth’s dagbok fra krigen.
Finn Andvig fortalte fra krigen i Norge: Om samlingen på Alapmoen med Reistad, om reisen til Finland, om de bremseløse bilhjulene på din Fokker og bremseinnretningen som dere lagde med god hjelp av Bulukin, om møtet med rittmester Normann på Banak, om Tycho Moe’s hasardiøse forsøk på å rette opp hjulunderstellet på sin Tiger Moth i flukt over Banak med etterfølgende landing. Dette har jeg også lest en artikkel om.
Jeg så et meget interessant TV-program om de norske flygerne under krigen hvor du bl. a. deltok. Det var en stor opplevelse å se en person som er omtalt så mye i dagbøkene til Bjørn i levende live. Som du ser av den dagboken var det nok trist når Olav, din bror, forlot Canada for å dra til England. Dere var nok ivrige etter å dra etter, så merkelig det enn høres, i alle fall for en som ikke har opplevd krigen og som leser om hvilke skjebner så mange av dere gikk i møte. Det som egentlig fascinerer meg mest ved å lese dagbøkene og om flymannskapene som deltok aktivt, er den enorme iver etter å komme ut i aktiv tjeneste til tross for den enorme risikoen dere visste det innebar. Det er kanskje vanskelig å forklare og enda vanskeligere å forstå for etterkrigsgenerasjonen som jeg tilhører.
Dere var jo sammen som flyinstruktører i Toronto, Carl Larsen forteller at han så Bjørn på fergen over til flyplassen i Toronto. Dere var også i Moose Jaw (hvor Kjell Hansen, Osen og Bjørn lånte bilen din til Regina).
Jeg forstår av dagbøkene at Bjørn var førstelærer for to kull i Toronto. I dagboken foreligger to bilder som jeg har antatt er disse to kullene. Vet du navnene på noen på disse bildene og om noen av dem lever i dag?
I Ferry Command, etter å ha blitt opplært på Catalina, dro Engvik, Bjørn og Indseth til Bermuda - vet du noe om hva de gjorde der? - det var vel ikke bare en treningstur?
Det er en del navn jeg ikke har funnet ut hvem er:
Mønnesland: Tarald Weisteen husker ham godt som reisefølge fra Calcutta til Toronto, at han var løytnant i hæren. Bjørn skiver at han, sammen med deg besøkte Mønnesland på Lille Skaugum som sjef for rekruttskolen der. Men han står ikke oppført i noen lister som jeg har sett. Kan det være Tor Roald Mønnes?
Gundersen (10/2-41)\130\
Svendsen (19/2-41)\131\
M. E. (14/3-41)\132\
Kpt. Aksel Pettersen ( 8/9-41)\133\
Cpt. Sandeman (27/4-42)\134\
Sandberg (27/4-42). Var det Eirik?\135\
Fenr. Lund (22/8-42)\136\
Kvm. Tromesvik (4/10-42)\137\
ATA - hva er det (19/5-42)
Håper du vil ha glede av dagboken.
De vedlagte bilder er forstørret opp fra originalene. Det første (1) er vist med numre på hver person og de vi har funnet navnene til nå. De neste (2,3,4,5) er det samme bildet forstørret opp på 4 sider. De neste 3 sidene (6,7,8) er et annet samlingsbilde forstørret opp.
Er selvfølgelig interessert i bilder du har fra Canada, kan du si noe om disse?
Kontakter deg igjen etterhvert.
Vennlig hilsen
Pål Rustad
Stene ringte meg. Han hadde prøvd flere ganger. Han hadde lest dagboken og takket så mye for den, det var som å høre stemmen hans, fortalte han. Angående bildene kjente han de fleste av dem. Han skulle skrive navnene på bildene og returnere dem. Dessuten skulle han notere de tingene som kunne være av interesse fra hans egen dagbok, bl.a. om Bjørn i Finland. Bjørn reiste iflg. denne fra Finland 19. juni sammen med Reidar Biong. Før det ble han med Tycho Moe og noen finner for å få fart på ødelagte flymotorer på noen Heinkel 115 som marinen hadde fraktet fra Norge. Han fortalte at bildet av Bjørn i cockpiten hadde han tatt. Han fortalte ellers at han sammen med sin kone Inger kommer til Norge den 11.mai og skulle bli 3-4 uker. Han hadde sett på et Oslo-kart og funnet ut hvor jeg bodde. Vi måtte ta kontakt og han sa at han gledet seg til å møtes. Han skulle ta med de bildene han hadde som kunne være av interesse, men vi ble enige om at han skulle sende brev før han kom hit.
Brev mottatt 27/4-98
Toronto-20Apr-/98
Fra John Magne Stene
11 Governor’s Road, Toronto - ONT. - Canada, M4W.2E9
Tel: 416.966.3824
Kjære Rustad:
Det var så hyggelig å snakke med dig igjen like over påske.
Jeg har nu fyllt inn alle navnene jeg vet på gruppebildene. Jeg var nærmest selv forbauset over hvor mange navner som kom frem fra hjernekistens dyp, efter så mange år.
Jeg har valgt å returnere dagboken og kopier av ditt brev med innskrevne randbemerkninger og kommentarer, for å holde det oversiktlig; istedet for å gjøre det i brev-form.
Jeg vedlegger også noen billeder fra mitt album. Det er utrolig hvor forbedret de blir med laser-kopiering. Videre vedlegger jeg også 4 ark over: Flyvåpenets falne 1940-45, hvor de er gruppert i de avdelinger de var ved. Jeg tror det kanskje kan være av interesse.
Du får undskylde at dette brev blir litt kort og uformelt, men jeg gleder mig til å treffe dig under vårt besøk i Oslo 11. Mai - 8. Juni, hvor vi da kan følge op med flere oplysninger.
Adr. Oslo: Myrhaugen - 25C
Tlf: 22500018.
Ble mottatt meget hyggelig av John Magne og hans kone Inger. I strålende sol inntok vi terassen som de forøvrig ikke hadde fått benyttet før nå p.g.a. alt oppryddingsarbeide som måtte gjøres i leiligheten til Ingers søster.
John Magne kom tilbake til Norge etter krigen hvor han traff Inger. Han jobbet for Esso til 1951 og begge emigrerte så til Canada. Hun arbeidet under krigen med avlytting av de tyske telefonlinjer, men da det sprakk i 1944, måtte hun flykte til Sverige og var der til krigen sluttet
Vi fikk tatt bilder (det var dessverre ikke film i mitt kamera) og jeg fortalte litt om min interesse for dagbøkene, spesielt om den utrolige "fighting spirit" til tross for risikoen. "The job had to be done" var det eneste svaret - det er kanskje ikke mer å si. Når man står midt oppe i det, er det snakk om VILJE til å holde ut. Han nevnte de berømte ord av Lord Moran: "Mot er viljestyrke, og av denne har ingen mann et ubegrenset lager; når hans tilmålte mengde er oppbrukt under en krig, er han ferdig." Det var spesielt i to situasjoner han nevnte det røynet på og moralen ble frynset, den ene var når tapene ble for høye, og når det nærmet seg slutten av en "tur" (30 tokter). Da begynte man å håpe på at man hadde en sjanse til å slippe igjennom - da var ikke alltid iveren like stor. Han nevnte spesielt en hendelse når Per Waaler kom til 76 skvadron. Mannen som skulle dele ut skapplass for flygereffektene, som fallskjerm osv., beklaget at han for øyeblikket ikke hadde noen ledige. Men det ville ikke ta lang tid til noen var "missing", så det ville ikke bli noe problem. Det ble sagt i en helt vanlig tone men ble nok ikke oppfattet som en lettelse slik det var ment å skulle være. Waaler fikk da heller ikke bruk for et skap, han ble skutt ned som annenpilot på det første toktet, men overlevde og satt i tysk krigsfangenskap til krigens slutt. Vi var inne på både Kåre Stenwig og Hallvard Vikholt, sistnevnte med den bredeste utdannelse av alle de norske som deltok. Men han nevnte Christie-brødrene som de med størst flaks, Johan Koren med 50 tokter til sammen i Bomber Command og Werner med godt over hundre i Fighter Command. Til slutt fikk han motorstopp midt inne i Tyskland med en Mustang (amerikansk tomotors jager med stor rekkevidde, kunne eskortere bombefly over Berlin) og måtte hoppe i en fallskjerm. Begge overlevde krigen, Johan Koren døde for et par år siden, men Werner lever i beste velgående. Svein Heglund, han som skjøt ned flest tyske fly av de norske under krigen, lå nå på det siste.
Vi var inne på Vera H’s bøker som fikk strålende kritikk. Jeg nevnte John Stenvigs kommentar om at Olai Grønmark ikke var nevnt. John Magne ble forbauset, det hadde han ikke lagt merke til og var enig i at det i tilfelle var en glipp.
Jeg spurte om hans videre skjebne i krigen i Norge etter at det var slutt på Aursunden. Han og noen til bestemte seg for å ta skiene fatt og prøve å komme seg nordover. De tok inn på en gård i Trøndelag, men ble der innhentet av en fra Aursunden som ba dem komme tilbake for å bli med til Gudbrandsdalen da engelskmennene førte krigen der. Det var svinaktig kaldt og motorene på flyene var klaka. Men de fikk etterhvert fart på dem og John Magne og "Kisen" tok sikte på Lesjaskogsvann. Da de kom dit ble de glad over å få se fly langt der nede, men etterhvert som de kom nærmere falt hakene lenger og lenger ned, flyene var brent. "Det er da krig for faen", sa Kisen, ha, ha. De landet og fikk kontakt med Olav Bakke Stene som lå der. Etterhvert fikk de beskjed om å ta seg nordover, først for å se om de kunne bistå de britiske styrker som lå ved Namsos. Der fløy han bl.a. en svær kartong med norske penger fra Stockholm som skulle brukes som betaling til de britiske styrker. Så tok de seg videre nordover og landet ved Hattfjelldal for bensinpåfyll. Men de støtte bort i en stubbe ved landing og understellet røk men som de etterhvert fikk reparert. Så videre til Sulitjelma. Det var problemer i vårløsningen, om dagen kunne de hverken ta av eller lande. De plasserte flyet på noen tømmerstokker for at det ikke skulle synke ned i snøen om dagen. Når de skulle starte opp en morgen og motorene gikk, falt flyet av tømmerstokkene og vandret rundt omkring på jordet førerløst. Det ble ødelagt, og de måtte ta seg videre nordover med vanlige transportmuligheter. Han mente Bjørn var der før han, pga sine forsinkelser.
På den siste turen i Ferry Command skulle han fly en Lancaster over til England. Alle effektene hans ble sendt med båt. Men båten ble torpedert og sank, så han mistet bl.a. dagbøkene sine.
Han jobbet i Kingston House etter "turen" sin.
Snakket om Bulukin som gjorde en strålende innsats etter krigen og reddet en pulje nordmenn fra å bli sent hjem via Sovjet med sin enestående frekkhet og sine russiskkunnskaper.
Inger spurte om jeg hadde hørt om flyet som ble tatt opp av Mjøsa for et par år siden på Canadisk bekostning. Etter en del viderverdigheter med flymuseet i Bodø og norske myndigheter som helst ikke ville gi slipp på flyet, fikk de lov til å ta det til Canada. De fortalte at det var en Halifax som under krigen drev med slippoperasjoner over Norge. Det ble skutt på ved Svinesund og landet i Mjøsa. Mannskapet hoppet i fallskjerm, men det var bare en som overlevde kulden. Flyet er den eneste hele Halifax i verden. Jeg nevnte at Carl Larsen hadde sagt at det stod et i York, England. Jo, men det var et som var satt sammen av mange deler fra forskjellige fly. John Magne var lederen for gruppen som skulle restaurere Halifaxen. Det var laget en canadisk og en norsk film om hevingen av flyet og den norske var absolutt best, den måtte jeg få tak i. Det var et norsk firma som gjorde en strålende jobb, flyet lå på ca 200 meters dyp, og froskemenn kunne ikke gå ned. I anledning hevingen ble den eneste overlevende invitert til Norge, og han fikk tilbake sin termos som ble funnet i flyet. Frakten til Canada, ble besørget av canadiske Herkulesfly som hadde transporter av materiell under Jugoslavia-krisen. De måtte ned for å etterfylle bensin for overfarten over Atlanteren. I stedet for å gjøre det syd i Europa, ble det avtalt at de kunne gjøre det på Gardermoen og samtidig ta med seg Halifaxen i deler over.
Ystgaard var en enestående drittsekk, venn av Olav Bakke Stene fra kull 29/30. Gjorde alt for å rakke ned på de yngre flygere. Han skulle vise seg for kjæresten med en flyoppvisning, men krasjet både fly og nesa si. Han var visst så pen, men krasjet ble fortalt med en viss skadefryd.
Jean Hansens søster bodde rett nedenfor. Han og Hertzberg ble nevnt som noen av de topp flyoffiserer som gikk med tidlig under krigen.